Author: hanne.k.oien@gmail.com

Jepp, da var vi på tur igjen. Dessverre måtte de fleste av elevene være igjen hjemme denne gangen. Heldigvis har jeg sørget for at de har hatt nok å henge fingrene i. De har hatt prøveeksamen i engelsk i dag, som seg hør og bør i mai.

Elias, Anna Julie og Peter har jeg tatt med meg til Oslo. Strengt tatt er det vel omvendt. De vant fylkesfinalen i klassequizen og var nødt å ha en ansvarlig “voksen” med seg. Det er vel heller tvilsomt om jeg er noen av delene, men her ligger jeg på Hotel Gyldenløve i Bogstadveien! 🙂

Vi var oppe klokka 04.00 for å starte på den LAAAAANGE ferden sørover. Heldigvis traff vi Sigurd som sørget for at bagen til Peter ble med fra Mehamn, for den hadde både Peter og den uansvarlige “voksne” glemt…

Første stop: Hammerfest, hvor vi måtte vente i 2 timer. Enda godt at Donald Quiz-boka, som vi kjøpte etter finalen i Alta, var i veska. Den har forøvrig vært med Europa rundt på klassetur. Det ble quizet mens vi venta på at kiosken kunne åpne sånn at vi fikk litt frokost, for det hadde heller ikke den uansvarlige voksne husket å spise eller ta med.

Andre stop: Tromsø, igjen ventetid på et par timer. Elias hadde gledet seg til å spise på O´Learys, men der var det streik gitt, og smoothien til Anna Julie var surna. Enda godt vi hadde med Donald quizboka. Mangel på vanlig føde, men ikke mangel på hjerneføde. Det er hvert fall LITT ansvarlig!

Så Osloflight, der fikk de en liten pause fra quizboka, for jeg hadde også med spillet Besserwisser, så da ble det noen runder med det. Men siden vi var oppe før fuglene feis, så måtte vi slappe av litt, og det skulle vise seg å være nødvendig…

…for vel framme på Gardermoen  var det KA BAM rett inn i kameralinsa! Vi kom, måtte snu, og komme på nytt igjen…  Vi kom gjennom slusa, måtte gå tilbake igjen og hilse på nytt. Så fikk vi beskjed om at vi måtte vente en time til for det var andre som også skulle komme.

Men vet dere hva? Det gjorde ikke så mye, for vi hadde jo fremdeles Donalds quizbok med (og nei,vi er ikke sponset av Disney hvis noen lurer). Men sannelig fant de oss der også med kamera, så nå var det om å gjøre å virkelig svare riktig. Etterpå var det enda mer filming og jeg er på Starbucks kjøret igjen (nei, vi er ikke sponset av dem heller)…

Neste etappe: busstur til Oslo. Og nå ble lærerne parkert, gå bakerst sa de, sitt framme i bussen sa de, både de ansvarlige og de uansvarlige. Vi var ikke interessant lenger. Så jeg gikk inn på Dagbladet på mobilen og leste at jeg heller ikke kan se på SKAM lenger siden jeg ikke bruker “hooke” i vokabularet mitt… Jeg er for gammel til det også visst… festlig dette.

Vel framme var det enda mer filming, gå og sjekk inn dere lærere, sa de, la de unge bli igjen sa de. Så gjorde vi det!

Klokka 19:00 var første møte med alle, både fra NRK og de andre skolene. Vi fylte opp hele frokostsalen, og vi ansvarlige og uansvarlige voksne fikk være med hit. Her fikk vi møte programleder Selda Ekiz…

…og ble satt til å lage plakat som skulle representere oss (Vi burde vært sponset av Lebesby Kommune…)

Fint å kunne representere ikke bare kommunen, men også hele fylket for da de kom ut for mer filming fikk de sine første fans! Ei fra Lakselv og hennes venn! 🙂

Så var det filming, ovenfra, nedenfra, fra siden og opp! En gang, to ganger, tre ganger… Så da vet de hva de har i vente i morgen.

Nå er det kvelden, for vi må være klar til avgang klokka 08:00.
Det vil si det er nesten kvelden, for jeg er så “uansvarlig voksen” at jeg skal se GOT!

PS. Jeg måtte ta ullgenser på da jeg kom hit #denfølelsen, for de av dere som lurer på været!

PPS. Mer blogg i morra, forbli pålogga! 🙂

 10 år siden sist…

Det er ganske utrolig at det ikke har vært 1. mai feiring her i Kjøllefjord på 10 år. Har vi det for godt? Er det ikke viktig? Er det avleggs?

Dette er et lite blogginnlegg som vitner om at det ikke er det!
Det begynte egentlig i fjor, ja for ganske nøyaktig et år siden. Facebook ble, som vanlig, også brukt for å uttrykke misnøye… Denne gang over manglende flagging på  noen av kommunenes flaggstenger. Sigurd Rafaelsen, yngste sønn til selveste “Røde Rune” (ordfører i Sør Varanger) var kjapt ute med å love 1.mai feiring neste år sammen med undertegnede. Og vi holder det vi lover, og det kan vi fordi vi har så mange fine “kammerater” her i bygda som også syntes at dette var en god idé og stilte opp.

Så hvorfor feire 1. mai i verdens rikeste land, ranket som nr 1 på Fns HD-index?  Å hvile på egne laurbær, for lenge av gangen er neppe særlig lurt. Og jeg vil gi tre grunner til at jeg mener at en ikke kan la være å feire 1. mai.

For å ta det lokale først. Før våre ungdommer skal ut i arbeid er det viktig at de er godt rustet til å ta gode valg. Nylig har vi i Finnmark fått en presentert en nedslående statistikk hvor våre videregående skoler kommer dårlig ut. Noe av dette skyldes det høye frafallet fylket sliter med. Det er viktig at elevene møter en skole som er virkelighetsnær, samtidig som de får vite at det er mulig å gå andre veier enn det som tradisjonelt sett står sterkest her hos oss. Ikke minst er det viktig å kjempe videre for LOSA-tilbudet som gjør at de kan få bo hjemme til de er (hele)17 år, før de drar herfra, og sist men ikke minst er det viktig å ha lærebedrifter nok til dem som velger dette tilbudet.

Så det nasjonale. Vi har akkurat vært vitne til en tragisk helikopterulykke hvor 13 mennesker mistet livet på vei fra jobb i en bransje som er hardt prøvet fra før. Oljebransjen har vært med på å skape vår rikdom. Vi har penger i fond takket være oljen, men i løpet av to år har omlag 27 000 stillinger i bransjen falt bort. Norge står overfor en gedigen omstillingsprosess fra oljenasjon til…,ja, hvem vet?

Så internasjonalt. Her kunne jeg skrevet om UTALLINGE skjevheter. Men jeg vil fokusere på BARNA. Vi har nettopp gått i tog med parolen Arbeid til alle. Her, i vår del av verden, betyr det alle voksne. Dessverre er det slik at i mange land, innbefatter arbeid til alle, også arbeid til barn. I Sentral og Øst- Europa, for å ta vårt eget kontinent først, er det omlag 5% barn mellom 5 og 14 som er i arbeid. Og de mest sårbare gruppene er mindreårige immigranter og Romfolk. Tallene blir verre jo fattigere landene blir, i Afrika sør for Sahara er tallet 27% (kilde: Unicef). Det er kanskje ikke så rart det er slik når EN lusen % eier 70 % av verdiene.

SÅ NEI, 1. mai er ikke avleggs. Og som Lebesby SVs leder Daniel A Øien sa i sin apell: De unge må engasjere seg, de må sette seg inn i samfunnet for å kunne forstå det.

Men hvordan skal de kunne forstå det, forstå viktigheten av
1. mai, hvis ikke vi viser dem hvordan?

Riktig god 1. mai til alle!

Det ville vel ikke være mye til litterær hjemmeside dette, om jeg ikke skrev et par ord på verdens bokdag.
Jeg elsker bøker. Jeg elsker formen, lukten og følelsen av ei ny bok. Jeg kan bruke timesvis og tusenvis på en bokhandel. Foreløpig har jeg to favoritter: Nordkyn bok og papir og Outland; den første på grunn av sitt utvalg og service, den andre på grunn av… akkurat det samme! 🙂

Bøker har vært en viktig del av min oppvekst, utdannelse og mitt voksenliv. Og er en av de tingene jeg faktisk tror at jeg ikke kan leve uten. Så mange timer med underholdning, så mange verdener, så mange følelser og så mye kunnskap. Alt mellom to permer.

Det er mange bøker som betyr mye for meg. Men den som nok har betydd aller mest for meg er The Shining av Stephen King. Det er også den boka som har gitt meg de mest creepy opplevelsene. Jeg var fjorten, rommet dekorert med plakater, det var sommer og jeg leste til langt på natt. Og akkurat da det var som mest spennende (når tvillingene kommer…) datt plakaten ned fra veggen og oppå meg i senga. Pulsen raste av gårde da jeg prøvde å komme meg fri fra plakaten. Jeg tror nesten at jeg at jeg ikke har vært mer skremt enn akkurat da. Men det er ikke eneste skumle opplevelsen med denne boka. Jeg skrev på hovedfaget og satt på lesesalen (ja, for det ble hovedoppgave om The Shining). Jeg var kommet til scenen der Jack skal fjerne et vepsebol. Jeg la handa på låret mitt, bare sånn helt tilfeldig, og det var noe der. Da jeg løfta hånda var der… en veps! Fy, fader. Hva gir du meg!?!

Feiring av verdens bokdag ble, for mitt vedkommende, egentlig feiret på onsdag med skrivekurs og bokbad; begge med Kathrine Nedrejord. Hvem er jeg når du blir borte? er hennes første ungdomsbok, og ikke nok med det, hun ble hun bokbadet av våre egne 8. klassinger. Elisabeth L hadde tatt dyptlest boka med dem, så de stilte med godt gjennomtenkte spørsmål og de mestret formatet godt, liksom Kathrine mester sitt nye format godt.

Jeg har som sagt alltid likt å lese, å skrive derimot er noe jeg egentlig har fått mer sansen for som voksen. Her er utdrag fra skrivekurset. Tema var kjærlighet. Universelt tema, men akk så vanskelig å skrive godt om.

Utfordringer
1. Ta kjærlighetsklisjeer  og lek litt med dem:

Vannet ligger der, jeg svever over det.
Jeg er en varmluftsballong, varm fra innerst til ytterst,
fordi jeg tenker på deg.
Når jeg kjenner hvor høyt jeg elsker deg
setter jeg verdensrekord i høydemeter for
varmluftsballong.

Du er det beste som skjedd meg.
Det vil si du var det beste som hadde skjedd meg.
Helt til i går…
I dag derimot.

2 Skriv en tekst til bildet.

Hun har alltid trivdes ved havet. Det er hit hun går når hun er glad, det er hit hun går når hun er trist. Hun står der nå, helt nede ved sjøkanten. Det var blått i går i dag er det grønt. Grønt. Hun bøyer seg ned, kaster en stein i vannet, ringene bølger forsiktig utover før de viskes helt ut. Jeg hvisker forsiktig: Kristin. Hun tar en ny stein! Retter seg opp og står rak. Hun er en trane, stolt, majestetisk. Hun skriker! Jeg bøyer meg unna, men skriket og steinen treffer. Begge to.

3. Skrildringer med bruk av metaforer
Håret ditt er som gavebåndet på en presang
Øynene veksler mellom bobler og dypt vann
Munnen en U rett vei eller oppned
Kroppen en katt, leopard i toppen av et tre.

Verdens bokdag er lagt på Shakespeares dødsdag. Han døde i 1616, så det er 400 år siden i dag faktisk.  Det er vel  ingen som skriver like bra om kjærlighet som nettopp han, mine skriblerier blir som en skolestil i forhold, her er Sonnette 18:

Shall I compare thee to a summer’s day?
Thou art more lovely and more temperate:
Rough winds do shake the darling buds of May,
And summer’s lease hath all too short a date:
Sometime too hot the eye of heaven shines,
And often is his gold complexion dimm’d;
And every fair from fair sometime declines,
By chance or nature’s changing course untrimm’d;
But thy eternal summer shall not fade
Nor lose possession of that fair thou owest;
Nor shall Death brag thou wander’st in his shade,
When in eternal lines to time thou growest:
    So long as men can breathe or eyes can see,
    So long lives this and this gives life to thee.

Heldigvis skriver også nye forfattere godt, også om kjærlighet. Kan ikke skrive ferdig denne bloggen uten å nevne Ravneringene-serien av Siri Pettersen. En vanvittig god fantasytrilogi om Hirka og Rime og deres grensesprengende kjærlighet, bokstavlig talt.

Og heeeeelt til slutt takk til George RR Martin for Game of Thrones, verden ville vært fattigere uten!! <3

kilder:
http://www.kabuso.no/tidlegare-utstillingar/2015/edvard-munch-natur-og-kjensle
http://quotesgram.com/tyrion-lannister-book-quotes/
www.opensourceshakespeare.org/views/sonnets/sonnet_view.php?Sonnet=18

Jeg våkna før Oslo i  går morges, det er ganske utrolig med tanke på hvor sliten jeg var. Men det var en type godsliten jeg godt kan leve med. Det tar på å være reiseleder på 10. dagen. Vi ankom Oslo søndagsettermiddag etter en lang biltur fra Trelleborg i Sverige. Da vi var i Sverige lyste denne forsiden mot oss på bensinstasjonen:

Det viser bare hvor aktuelt dette er selv 70 år etter. Historien tar vi med oss, enten vi vil eller ikke. Og dette kapitlet har blitt åpnet på nytt igjen, og med en helt annen innsikt enn før, for min del.

På bussturen var de fleste slitne, men ikke mer sliten enn at vi fikk med oss tre menneskerettigheter til.

Artikkel 13.
1. Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser.
2. Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land.

Artikkel 14.
1. Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse.
2. Denne rett kan ikke påberopes ved rettsforfølgelse som har reelt grunnlag i upolitiske forbrytelser eller handlinger som strider mot De Forente Nasjoners formål og prinsipper.

Artikkel 18
Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.

I tillegg så vi en fantastisk film som het Freedom writers.  Vel framme i Oslo var det tid for å si farvel til gjengen fra Flå. De har vært med på å berike turen med nye vennskap og gode samtaler. Og  vi måtte ta farvel med David som har kjørt oss trygt gjennom Europa. Og ikke minst Hege som har lært oss så mye på turen. Takk!! <3

Siste post på programmet var besøk på Stortinget. På informasjonen sto det at vi måtte møte opp i god tid, og ettersom gjengen etter hvert har blitt gode på tid var vi tidlig ute. 45 min før var mer enn nok 🙂 Da ble det til til litt selfies foran Stortinget, for  Oslo var på storyen på Snapchat (det er en hel verden der ute jeg må lære meg mer om skjønner jeg…)

Vi var alene på Stortinget, og Lasse guidet oss gjennom Stortingets 150-årige historie på en utmerket måte!

Vi fikk se Finnmarksbenken

prøvesitte stolene i Lagtinget.

Noen satt bedre enn andre…

Vi fikk en gjennomgang fra Grunnlov, gjennom Parlamentarisme til stemmerett for alle.

Vi fikk en grundig innførsel i Stortingets tre hovedoppgaver: Lage lover, kontrollere regjeringen og vedta statsbudsjettet. Men også her får vi se at vi også har våre pletter i forhold til jødenes historie.

Et lærerikt og spennende besøk.

Vel ute igjen var det nok en gang tid for bowling, nye negler og  shopping. Noen fant morobutikken og investerte i en Boratdrakt, han truer med at han skal klippe gress i den i sommer, og han er naboen min… 🙂 Jeg fikk med meg Martine på Outland. Alle nerders drømmested, men vi er da ikke nerder bare fordi vi liker fantasy og Game of Thrones, tror jeg.

“Mitt nye liv som blogger” har også resultert i en ny gave som jeg fikk av jentene. De kaller MEG selfiedronningen… AS IF!

Når jeg nå sitter hjemme i min egen stue og skal summere opp turen er det sannelig ikke lett… “Bittersweet memories” er ord som har kommet opp flere ganger, sammen med kontrastfullt. I det ene øyeblikket ler vi, i det neste trøster vi hverandre. I det ene øyeblikket rives det i sjela, i det neste et det noen som finner en sjelevenn.

Vanligvis ville min koffert fra tur bare sett ut som dette:

men på grunn av mennesker som dette:

har jeg mye mer i bagasjen. Livet mitt blir aldri helt det samme igjen tror jeg. Hver gang jeg ser en skorstein vil jeg tenke på Birkenau. Heldigvis finnes det mange skorsteiner, for jeg vil ikke glemme! Hver gang jeg ser en tusenfryd vil jeg tenke på Ravensbrück.

Jeg vil aldri glemme følelsen av å legge hånda på stigen til øverkøya i barnebrakka, hvor små barneføtter har slitt en bue i treverket. Jeg vil aldri glemme følelsen av å stå i et gasskammer med vissheten om at mennesker i tusentall har mistet sine liv under føttene mine. Sist, men ikke minst, vil jeg aldri glemme all den utspekulerte ondskapen og torturen mennesker har utført mot sine medmennesker!

Og på flytoget blir vi igjen minnet på at vår tur er helt nødvendig, for der var Mr. Trump igjen. Han lå an til å vinne valget i NY med over 50%. Det bor 19.5 millioner mennesker i NY State, ikke alle er stemmeberettiget eller stemmer, men det gir likevel en pekepinn på hvor mange det er syns det er fornuftig  å fremme en presidentkandidat som vil EKSKLUDERE muslimer, BYGGE en mur mot Mexico og gjeninnføre WATERBOARDING som torturmetode… DET er skremmende!

Men det er viktig å huske på, tenker jeg, at en begynner i det små. At en ikke er likegyldig, at en bruker stemmeretten sin og at en ikke sitter og ser på at urett blir gjort. Urett som elevene også så i vårt eget land, da de fikk se deler av Oslos skyggeside.

En av dem kom tilbake med =Oslo…

“I’m starting with the man in the mirror
I’m asking him to change his ways
And no message could have been any clearer
If you want to make the world a better place
Take a look at yourself, and then make a change”
M. Jackson

Etter at vi hadde besøkt Sachsenhausen (Sachsenhausen er forøvrig den leiren de fleste nordmennene satt i) og hatt blomsternedleggelse og dikt ved Elias, Asbjørn og Remy ved det norske monumentet var det tid for en liten busstur.
Dagens menneskerettigheten var artikkel nummer 4
Ingen må holdes i slaveri eller trelldom. Slaveri og slavehandel i alle former er forbudt.

Neste leir er Ravensbrück. Den eneste rene kvinneleiren. Hit kom først tyske kvinner som ikke passet inn i Hitlers samfunn. Senere kom det kvinner fra hele Europa. Og hvis du tror at kvinner ble behandlet bedre enn menn tar du feil.

Her er nok en fortelling:

Ich heisse Adelaïde, ich komme aus Deutschland.
Jeg er faktisk mer tysk enn Hitler. Visste du at han ikke skiftet nasjonalitet og ble tysk før i 1932? Det fortalte foreldrene mine meg før de forsvant. Jeg vet ikke helt hvor de ble av, men de forsvant etter Riksdagsbrannen i 1933. De var medlemmer i kommunistpartiet skjønner du, og Hitler var ikke spesielt begeistret for politiske motstandere. Han var vel egentlig ikke særlig begeistret for noen andre enn seg selv og sin nærmeste krets.

Etter at foreldrene mine forsvant ble jeg helt alene, jeg hadde ingen søsken. Jeg var 14 da det skjedde, jeg gikk på skolen og var en av de flinkeste i klassen. En dag sto det tyske offiserer utenfor bygningen hvor leiligheten vår lå. Jeg hørte dem nevne navnet mitt til Frau Hessler i 2. etasje. Jeg huket meg ned bak en bil før de fikk øye på meg og begynte å bevege meg i motsatt retning.

Jeg kom aldri tilbake til Königstrasse. Jeg prøvde å ringe på hos Ingrid, moren hennes ville ikke slippe meg inn, det var for risikabelt å ha et barn av kommunister boende hos seg. Hun ba meg holde meg unna. Jeg måtte aldri komme tilbake. Jeg kjente tårene presse seg opp i øynene den første natten jeg måtte tilbringe ute.

Du trodde kanskje det bare var jøder som havnet i Hitlers konsentrasjonsleire? Der tar du feil. Jeg er tysk, jeg var blond og jeg havnet likevel i Ravensbrück. Jeg var det Hitler kalte et «anti-sosialt element», det var to grunnet til var det: Jeg var hjemløs og for å tjene til livets opphold, slik kvinner i håpløse situasjoner har vært nødt til å tjene penger i generasjoner. Jeg ankom i 1938. Da var vi bare tyske jenter, men vi passet ikke inn enten vi var hjemløse, Jehovas vitner, prostituerte eller bare uenige med Der Fürher.

Etter at krigen brøt ut kom det kvinner fra andre land hit, først tater og sigøynere, så jøder og etterhvert jenter fra hele Europa, fra Norge også. Det var forskjellsbehandling av kvinnene her.  800 av de jødiske kvinnene ble gasset i hjel i Bernburg har jeg fått vite nå etter krigen, resten ble sendt til Auschwitz. Det kom ikke nye før 1944, de kom fra Ungarn.

Livet i leiren så utrolig nedverdigende, og det sier jeg som kommer fra et liv på gata. Da vi kom ble vi kledt nakne, fratatt alle våre eiendeler, vi ble barbert på hodet og resten av kroppen. Flaggermusene, det var det vi kalte våre kvinnelige fangevoktere på grunn av de lange svarte kappene, sparte de ariske jentene, de var litt bedre enn de andre, så de fikk beholde håret. Etter avlusing og sviende desinfisering var det på det den stripete kjolen, truse, strømper og tresko. Legg merke til at jeg skriver truse i entall, vi fikk bare en og var heldig om vi fikk vaske den en gang i måneden.

I dager etter vi var kommet var det ulike helsesjekker. Uansett om du skulle til tannlegen var det av med alle klærne og marsjert over plassen hvor både mannlige vakter og de andre kvinnene kunne se oss. Jeg har aldri følt meg så naken som da, både utenpå og inni.

Vi jobbet i fabrikker. Vi sydde, sydde, sydde. Dag ut og dag inn. Greide du ikke oppdraget ditt, var du ille ute. Jeg husker spesielt godt en gang en av de eldre kvinnene ikke greide oppdraget sitt. Vakten kom, hylte til henne: «Hvorfor klarte du ikke oppdraget?» Hun klaget over at hun var syk, og en av jentene kommenterte: «Hun klager alltid over at hun er syk!». Da smalt det, blodsøylen som sto ut av munnen hennes i det slaget traff laget en ny stripe på kjolen min. Slagene og sparkene haglet over henne til hun lå helt stille. «Sett deg opp og jobb!» Hun satte seg opp og gjorde seg ferdig. Etter det kom hun aldri igjen.

Utenfor murene! Alle ønsket seg utenfor murene! Der var det to alternativer som virket forlokkende. Siemensfabrikken hadde bedre arbeidsvilkår enn de inni leiren, til og med bordellet virket forlokkende. Vi ble lovet bedre rasjoner og kanskje til og med tidligere tidligere løslatelse. Jeg lot meg lure.

Bordell i en kvinneleir undrer du kanskje? Utenfor vår leir, var det en egen leir for menn. Himmler mente det ville styrke arbeidsmoralen til mennene om de fikk gå på bordellbrakka som belønning. Igjen var jeg «ansatt i verdens eldste yrke». Men da jeg kom til å bli gravid ble jeg ikke løslatt som jeg hadde håpet og trodd. Det var strake veien inn i Ravensbrück igjen.

Da barnet ble født, tok flaggermusene det. Jeg vet ikke om det var jente eller gutt. Det ble borte. Flaggermusene brukte å kaste barna i oven forstår du. De barna som likevel greide å  overleve her var snodige, barn på utsiden hopper tau, leker gjemsel. Barna her leker flaggermus og fange…

Men jeg kan ikke snakke om barn uten å snakke om Lompi, den lille franske gutten som ble født her inne i hemmelighet, han som unnslapp flaggermusene og ovnen. Han ble født i vaskeriet, gjemt i en bylt med gamle filler. Da de hvite bussene begynte å komme for å hente de skandinaviske jentene mot slutten av krigen, greide de å få morens navn på lista. Hun passerte vaktene. Noen av jentene på innsiden ropte til henne «Hei, du glemte fillebylten din». Deretter kasta de fillebylten med Lompi inni over vaktene. Hun tok i mot og kom seg inn på bussen.

Dette illustrerer samholdet som var blant jentene her. På tross av all nedverdigelse og forsøk på å gjøre oss til dyr, greide vi å bevare vår menneskelighet og medmenneskelighet med å ta vare på hverandre. Vi fant småting her og der, satte det sammen på ulike måter for å gi hverandre gaver.

Jeg vil derfor avslutte med å fortelle om ringen som mine venninne Rosa fikk laget etter krigen til minne om seg og Cilly og det vennskapet de fikk her i Ravensbrück. På ringens side står fangenummeret deres, og en rød trekant som symboliserer at de var politiske fanger. På toppen er det en elefant som er laget av en tannbørste hun hadde fått av en polsk medfange.

Vennskap er nøkkelen til en bedre verden!

Etter endt tur i Ravensbrück, la vi ned rose på den norske og russiske minneveggen. Russisk, fordi Peter er halvt russisk. Det ble avsluttet med en roseseremoni ved tårenes sjø!

Fakta:
*Konsentrasjonsleir like nord for Berlin bygget i 1936
*Hit de fleste nordmenn kom
*Ikke bygd som utryddningsleir, men som interneringsleir
*Likevel hadde de nakkeskuddsanlegg og tok livet av sovjetiske krigsfanger
*200 000 registrerte fanger, 100 000 overlevde ikke
*Formet som en trekant
*Geometri for total terror, engelskmenn på studietur i en tidlig fase

Schuhlaufkommando (skoløpskommando)
Fuglene kvitrer, sola har ennå ikke rukket å stå opp, lufta er kald og klar. Jeg merker at det er vår, men jeg vet ikke lengre hvilken måned det er: Jeg har mistet tellingen etter jeg kom inn portene.

Da jeg våknet i morges var det med et rykk av frykt gjennom kroppen. Jeg har vært redd hele tiden, men jeg har fått tildelt den verste tjenesten i leiren i dag. Det er min egen feil. Jeg har meg selv å takke. Men er samtidig lykkelig over at jeg har et snev av medmenneskelighet igjen i meg, på tross av at tyskerne har gjort sitt beste for å ta all verdighet fra oss.

Det er stille her på brakke 3. De andre har ikke våknet enda, Einar G ligger i senga over meg og under ligger Arnulf Ø. Hva skulle vi gjort uten Arnulf, han er den som får oss til å smile i en ellers så trøstesløs hverdag. Vi har etterhvert fått et godt kameratskap alle sammen, men Arnulf har noe eget. Jeg frykter at han ikke kommer til å overleve her særlig lenge, han er fysiske svakere enn oss andre, så vi prøver å beskytte han mot alle de vilkårlige slagene og sparkene  vaktene velvillig deler ut når vi står oppstilt i rekker på 5 på appellplassen. Vi gjør så godt vi kan for at han alltid skal få en litt tryggere plass i midten, hvis man i det hele tatt kan kalle noe sted i dette helvetet trygt.

Vekkesignalet går, og det er bare å komme seg opp. Vaktene hyler LOS! LOS! til stadighet, det skal gå fort, det skal være effektivt, men det føles som om alt bare går saktere og saktere etter hvert som kreftene mine forsvinner, og det blir stadig vanskeligere å skjule hvor utmattet jeg egentlig er. Jeg er ikke den eneste.

Når jeg står opp er det som om jeg skal gå legge meg. Klærne, om vi kan kalle det klær, er en drakt som mest av alt minner om en stripete pysjamas. Hjemme sa mor at jeg var forfengelig, hun kalte meg flere ganger en jålebukk når jeg vannkjemmet håret mitt. Jeg er glad hun ikke kan se meg her jeg er står oppstilt ved senga, snauklipt med en flekkete fangedrakt og uthulede kinn.

Det eneste som har en viss for form for skjønnhet er senga jeg står ved siden av. Våre rutede sengklær er brettet med nøye presisjon, hver rute på linje med den andre. Jeg vet ikke om nazistene har en egen forkjærlighet for presisjon eller om de bare lager flest mulig regler vi kommer til å bryte for å være sadistisk. Jeg er tilbøyelig til å tro at det siste er sannheten.

Kaffen, det de kaller kaffe, skvulper i koppen når jeg finner plassen min ved bordet. Brødet vi har fått et svakt grønnskjær og smaker mugg, merkelig nok blir man vant til det også. Vi er merkelig tilpasningsdyktige vi mennesker, selv om straffen jeg snart må ta viser at jeg ikke har tilpasset meg nazistenes ønsker tilstrekkelig.

Forbrytelsen min ble begått i den forrige tjenesten på sykebrakka. Oppgaven min var på å bære ut muselmenn; menn som er mer død enn levende. Voksne menn lette som fjær, kun knokler og bein som stikker ut. De var som levende skjeletter, men de var levende… Levende da de ble fraktet ut for å dø. For å gjøre plass til nye fanger.

Første kvelden da jeg kom tilbake på brakka var jeg helt sønderknust. Selv om jeg var utmattet fikk jeg ikke sove, jeg så ansiktene for meg, øynene som hadde tapt all livsgnist og håp. Ville dette noen gang komme til å være meg? tenkte jeg da. Men gjør man noe mange nok ganger blir man nummen, det blir bare en oppgave, et ledd i en lang kjede av gjøremål som må å gjøres. Helt til han hvisket “m’aider!” Mayday, et ord jeg forsto, et ord jeg selv hadde sluppet å bruke ombord hjemme. Jeg stoppet opp, ga den knoklete hånda et håndtrykk, og hvisket «Oui», den andre franske frasen jeg kunne.

Neste dag hadde jeg greid å smugle med meg en bit av Rødekorspakken. En pakke jeg mottok med en viss bismak i munnen. Vi er de privilegerte på brakke 3. Nordmenn; ariske, hvite, lyse i håret som mottar ekstra rasjoner fra Røde Kors. Ingen annen grunn til at vi får ekstra mat enn det faktum at vi  er norske. Det er ikke nødvendigvis vi som trenger dem mest, men det er vi som får dem uansett. Jeg hadde gjemt brødet i armhulen og greide å lirke det ned gjennom pysjamasermet. Jeg kom bort til sengen hvor han lå, jeg så meg  vaktsomt rundt og lot brødbiten  gli ned hånda hans. «Non,» hvisket han over de sprukne leppene. Det var for sent. Jeg kjente det det sviene slaget av batongen forplante seg fra knehasene og opp gjennom lår og legger. «Heraus!!!» brølte han over meg, og slepte meg ut av sykebrakka, eskorterte meg til vår brakke og låste døra. Jeg var forundret over at han ikke førte meg direkte til Zellenbau. Fengslet i fengslet. Noen få kommer tilbake. De fleste ikke. Kanskje er det fullt, kanskje er jeg heldig fordi jeg er arisk…

Jeg reiser meg i takt med de andre ved bordet. Setter fra meg kopp og fat og beveger med resten av blokka mot den forhatte appellplassen. Kanskje for siste gang. Jeg husker da jeg kom hit, jeg så han dinglende fra galgen på appellplassen etter 25 piskeslag. En 15 år gammel sovjetisk gutts liv avsluttet for å ha stjålet en skosåle…

Jeg hører nummeret mitt sprake over høytalerne. Jeg blir kalt fram til skoløypa, kommandert til å ta av meg på føttene. Jeg får utdelt et par for små sko. Jeg kjenner de knipe over tærne før jeg har fått dem ordentlig på. Sålene er løvtynne. Når skoene er knyttet på, får jeg sekken med minst 10 kilo i og beskjed om å starte å gå. Jeg tar de første av flere tusen steg jeg skal komme til å måtte gå. Det gjør vondt allerede. Jeg kjenner geværkolben dunke i ryggen og han brøler at jeg må synge. Jeg synger svakt en av de sangene vi har lært. Høyere, brøler han. Jeg går, kjenner hvordan tærne krøller seg. Jeg ser rundt meg, at vi er flere som har fått Schuhlaufkommando.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg nå har gått. Sola har kommet høyere på himmelen. Jeg prøver å se meg rundt for å la være å kjenne etter hvor vondt det gjør. Blikket faller på blokk 19 med murer rundt. Det foregår noe der inne som vi ikke får vite om. Ryktene går, noen snakker om at det forfalskes penger, andre snakker om at de gjør forsøk med døde mennesker i denne leiren. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal tro om noe eller noen.

Føttene er så vonde, vannblemmer sprekker og det surkler for hver gang jeg setter ned foten. Jeg sakker akterut, vakten kommer forbi med hunden, den snerrer og er klar til angrep. Jeg får opp tempoet og snubler i en stein. Jeg faller på kne ved en liten blomst som har trengt seg opp gjennom gruslaget. Den vil leve akkurat som jeg. Jeg hører det hvisler rundt ørene mine. Dør jeg nå, tenker jeg, dør jeg fordi jeg har vært et medmenneske.

(Novelle basert på inntrykkene mine fra Sachsenhausen)

Kontraster er stikkord for vårt opphold i Berlin.

Etter en lengre busstur (hvor noen har funnet en ny skulder å sove på) ankom vi i går ettermiddag.

Etter et lite pitstop på hotellet var det ned til Kurfürsten Damm. Der ser en Kaiser Wilhelm gedächtniskirche (Prøv å si det, det er ikke enkelt, og AJ må rette meg hele tiden…) Denne kirka fikk hard medfart under 2. verdenskrig, og ved siden av er det bygd opp et klokketårn og en kirke, på folkemunne kalt leppestiften og pudderdåsen. Dette kallenavnet kunne også vært brukt på en del andre: kosmetikkbudsjettet til en del av jentene er nok brukt opp for 2016, og kanskje 2017!

Ellers ble det brukt en del tid på å bare se seg rundt…  I butikker…

Dagen i dag begynte med en ny menneskerettighet. Artikkel nummer 19. lest av Emilie. 

Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.

Det er en rett vi tar for gitt, unge som gamle. Retten til å kunne kritisere Erna, Jonas og Siv. Selv Kongen har nettopp brukt ytringsfriheten sin til å si at: «Vi kan ikke ta i mot hele Afrika». Hvor smart det var kan vel diskuteres, men det er jo det som er så fint. Det kan diskuteres.

Under kommunistregimet (under Stalin spesielt) var dette rettigheter som ikke var en selvfølge, noe vi fikk vite mer om da vi besøkte STASI-fengslet i Øst- Berlin.

Og nok en gang kan jeg ikke la vær å undres over hvor innmari utspekulert onde folk kan være! Utenfor fengslet lå «spionasjeverktøyfabrikken» hvor det ble laget blant annet mikrofoner til å avlytte hus og hjem.

Flua på veggen og veggene har ører, bokstavlig talt. Tenk deg et samfunn der du ikke kunne si det du ville si i ditt eget hjem uten å bli anklaget for å være en fiende av staten! Tenk deg å ikke kunne sitte på sosiale media og humre over Trump memes, uten å frykte fengselsstraff! Og innenfor veggene, blir vi nok en gang stilt overfor trange celler hvor en er under bakken. Natt og dag går i ett. Det ble kalt «DAS BOOT».

Søvnen får aldri satt deg, for ruller du over i søvne vekker vaktene deg og ber deg innta den korrekte soveposisjonen (på rygg med henda langs lårene). Innrømmer du ikke det avhørerne vil, er det ståcelle med isvann rundt føttene. Innrømmer du ikke, får du bank til skrekk og advarsel til medfanger.  Eller komplett isolasjon der kun STOREBROR ser deg.

Og dette gjaldt politiske fanger som kun hadde ment noe, som meg og deg…

Og man kan mene mye om Berlin. Det er mitt andre besøk her og i likhet med Krakow er det en by full av vakker arkitektur, men også mindre vakre «østblokker». Min dag har vært et forsøk på å styre unna kjøpesentre, for jeg hadde en a-haopplevelse i Krakow da jeg sto på H&M og tenkte med meg selv: «Hva i huleste gjør du her, når du kan være der ute?» Så her er noen bilder fra min “Opplev Berlin uten mål og mening på tre timer” (området rundt Nikolai-kirken kan anbefales hvis du har behov for å ikke være i lag med 3,7 mill berlinere og en mengde turister).

Etter noen timer på egenhånd traff jeg den fine gjengen min igjen og Hege guidet oss gjennom Berlin. Vi stoppet opp med Holocaust monumentet,  2,711 grå søyler som alle er unike. Er vi alle en grå masse sett som en helhet eller er vi alle unike spurte AJ. Det er det opp til oss å finne ut.

Etter Auschwitz var det veldig annerledes å være her, enn første gang.

Vi gikk videre opp til Brandenburger Tor hvor vi sang Brandenburger Tor, for det hadde vi lovet Elisabeth 🙂 Men det var et populært innslag, applaus fikk vi, en linselus på videoen og noen elever syntes det var «kleint», for å bruke deres sjargong (video kommer etterhvert).

Derfra gikk ruta til Riksdagsbygningen, før vi hoppa i bussen og dro til Kurfürsten Damm igjen.

Nok en gang prøvde jeg å unngå shoppefella, så jeg dro med meg Gitte i dyrehagen. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg mener om dyrehager, men kan ikke nekte for at jeg er veldig fascinert av ville dyr og syns det er fint å kunne se dem på nært hold. Samtidig er det ikke greit å se dem gjennom et gitter. Må likevel innrømme at det var litt skuffende, for de fleste dyrene hadde tatt kvelden og det var meste tomme innhegninger.

Kvelden ble avsluttet med turens beste middag på Zen restaurant, og Starbucks på veien hjem. Har forresten fått vite at Starbucks er Typical White Girl, og hvert fall hvis du poster bilde med en kaffekopp med feilstavet navn. Well, guess what tonite I´m a typical white girl.

Hva skal man så mene og si om Berlin? Jeg er sikker på at vi alle har ulike oppfatninger om dagen i dag og det vi har opplevd. Om Berlin er bedre eller dårligere enn Krakow. Og det fine er jo nettopp det, vi har privilegiet å mene akkurat det vi vil uten at STOREBROR tar oss!

Bare en time unna Auschwitz ligger Krakow. Vi ankom på tirsdagskveld; etter en halsbrekkende ryggemanøver fra David. Svingen inn til hotellgata var så knapp at en bil i gata måtte flytte seg før vi kunne rygge inn til hotellet, til vill juble fra elevene som lå klistret i bakruta.

De fleste var sultne, noen mer enn andre og da var en pizza på 130 cm akkurat passe. Ulempen var bare at den var like sterk som den var lang!

Stairway to heaven?

Onsdagen sto besøk i Saltgruvene for tur, men først etter vi hadde ventet litt til. Men ventetid er bondingstid, hvor man får tid til å snakke med hverandre.

Det viser seg at jeg har en gjeng full av gentlemen på turen. Her ser vi Peter med en kledelig clutch!

Saltgruvene er et nettverk av gruveganger, trapper, store åpne rom hvor salt er tatt ut. Første etappe besto av 400 trapper, som gikk i spiral nedover. På vei nedover kom den spontant fra Sanna: «Dette er ingen stairway to Heaven, det er en stairway to Hell». Det kunne kanskje vært spot on, men er det ikke. Jeg kommer tilbake til det senere. En av de første som møter oss på turen ned er Copernicus (Dere vet han som mente at sola, og ikke jorda lå i sentrum av vårt solsystem). Han var en av de første turistene i saltgruva og da tydelig interessert i det som var under bakken også.

Salt var utrolig viktig for å kunne bevare maten før i tiden og salt var viktig  som betalingsmiddel før en fikk kjøleskap. En fun fact er at det engelske ordet salary (lønning) kommer fra ordet salt og dets betydning. Stalaktitter av salt formes raskt og alt i gruva vegger tak og golv smaker salt (ja vi smakte på veggen!)

Som sagt kunne det virke som dette var en stairway to Hell. Men det viste seg at de som jobbet i gruvene var dypt religiøse mennesker, og etterhvert som saltet ble tatt ut, og det dannet seg store rom i gruvene ble disse brukt som kapeller. 

Etter drøye 400 trappetrinn til var vi 135 meter under bakken. Her er vannet så salt at det er ikke mulig å dykke under vannet. Det fikk tragiske konsekvenser da en båt hvelvet over noen gruvearbeidere. De druknet ikke, men ble kvalt under båten da det ikke var mulig, tenk det fysisk umulig, å komme seg under vann og under ripa.

Vel oppe på bakkenivå var det klart for å innta gamlebyen i Krakow.

Dragebyen (elsker) ligger etter sagnet oppå en dragehule (elsker). For å blidgjøre dragen ble det jevnlig ofret unge jenter (elsker ikke). Unge Krak bestemte seg for få en slutt på dette og fylte en sau med sulfur. Dragen slukte sauen, og ble veldig tørst. Han krøp ned til Wisla og drakk til han sprakk (elsker virkelig ikke). Slik fikk Krakow sitt navn og det er dragebyen, med drager i alle fasonger overalt (ELSK). Og hva gir du meg, to tingene av det jeg liker best forenes i en sjokoladedrage!

Vel inne i gamlebyen fikk alle tid til å gå på egenhånd.  Min lunsj ble inntatt på Szara sammen med Hege og David. Ikke noe å si på porsjonene eller utførelse. Sånn må det gjøres for å få stjerne i Michelin-guiden.

Det gledet mitt hjerte at elevene går inn i dette med åpent sinn. Martine, Anna Julie og Tine var og spiste indisk mat. Jepp, gjentar, indisk mat. De bestilte mange småretter som de koste seg med.

Gutta boys Kim, Peter, Remy, Atte, Benjamin og Brikt valgte å bruke noe av tiden sin på el-biltur til det jødiske kvarteret. De fikk valget mellom vanlig tour og crazytour. De valgte naturlig nok crazytour. Det vil si at det var Banana Airlines og Vassendgutane på full guffe på stereoen mens guiden stoppet opp innimellom for å guide på dem engelsk. De lærte blant annet at maten i dette området var den beste. Kim har allerede bestemt seg for å komme tilbake: «Æ kunne glatt ha bodd her. Hvertfall med norsk lønningsnivå og prisene som er her.»  Tror vi har en liten forretningsmann med på laget.

Jeg gikk, som jeg ofte gjør, og kikket på bygninger, blomster og fortau. Fikk enda kjeft for å gå på feil side av fortauet! :-O
Jeg lar bildene tale for seg selv. Stikkord er likevel: VAKKERT

Jeg satte med ned og nøt våren i en park. Det var første gang på turen jeg var alene  med meg selv og da kom hjemlengselen, tårevåt ringte jeg hjem og fikk snakke med Kaisa.
«Mamma. Ka e det?»
«Æ, hæ, hæ, savne da sånn.»
«Vent litt mamma,» hun gikk på kjøkkenet og talte dager på kalenderen, «det er bare fem daga til du kommer hjem!» Halvveis. Det er fint å være med andre sine ungdommer, men man savner sine egne…

Det ble jo selvsagt også tid til shopping. Igjen velger guttene og jentene ganske ulikt. Noen tenkte at stokker var et godt kjøp.

Anna Julies tantebarnklesshopping fikk uante konsekvenser da de prøvde seg på en liten facebookspøk. Jeg kan AVKREFTE en gang for alle: DET ER INGEN SOM VENTER BARN I 10. KLASSE VED KJØLLEFJORD SKOLE!

Kvelden ble avsluttet med middag,  og polsk folklore bestående av sang, dans og mange kyss på kinnene! Det var en del hektiske røde kinn ute og gikk (film kommer etterhvert).

Vel hjemme på hotellet etter 1,7 mil på Gittes tracker var det bare en ting å gjøre :-O

Nå har vi satt kursen for Berlin.

Dagens menneskerett ble lest av Anita og er artikkel 3.
Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.

På veien kjørte vi gjennom Katowice et ekstremt forurenset område på grunn av kullgruver. Jorda og drikkevannet spesielt. Menneskene i denne delen av Polen lever ikke lenge som andre polakker. Andre  ulemper er at  45%  av kvinner har komplikasjoner i forbindelse med svangerskap, det er høy spedbarnsdødelighet og et tett smoglag over byene.

Det ble et langt innlegg og  helt annerledes enn det forrige, det betyr ikke at inntrykkene fra Auschwitz er borte. De er med de vil alltid være med. Og nye vil formes på Brandenburger Tor!

Ingenting av det jeg skriver nå kan egentlig komme i nærheten av å fange det vi har sett, opplevd og følt i dag. Det er vanskelig å forklare, men selv ikke det å være her kan gi den hele og fulle forståelsen av alt det grusomme som har skjedd i Auschwitz og Birkenau. Men jeg tror definitivt et besøk er det nærmeste du kommer. Jeg skal nå, på den mest ydmyke måten jeg kan, prøve å formidle noen av dagens opplevelser.

Jeg skjønte fort at dette kom til å bli en emosjonell dag, allerede ved porten kom tårene. Arbeit Macht Frei. For en løgn, for et bedrag. En fange som ikke var jøde syntes jødene som havnet  gasskammer var heldig, døden der kom raskt, mens hans død ville være en langsom, men sikker en…

Vi gikk fra blokk til blokk. Så mye ondskap, så høye tall og bak et hvert tall, et menneske, et menneske akkurat som oss, som ikke hadde gjort noe annet enn å bli født som jøde. All fornedrelse, all nedverdigelse for å gjøre dem til dyr, til lus, rotter og Judenschwein. Redusert til en stripete pysjamas og et nummer.

Men se det er likevel noen som bak alt dette greier å smile forsiktig. Jeg skjønner ikke hvordan det går an.

Ondskapen blandet med nazistenes effektivitet:  Inn med tog, til høyre gasskammer, til venstre arbeidsleir, noen tar seg av bagasjen, noen barberer deg, andre tar håret ditt, alle går på toalettet samtidig, dør du brukes klærne på nytt, dør du brukes hele deg: gulltenner blir trukket, kroppsfett til olje, aske til gjødsel. Det gjør SÅ VONDT!

Så på slutten av turen i Birkenau kom jeg til dette bildet. Av en jødisk jente fra før krigen som tar datidens «selfie». Jeg ser rundt meg på mine egne elever. Det røsker i hjertet!

Dette er noen av elevenes inntrykk fra dagen i dag:

Da vi så de avklipte flettene var Tine er så glad for at hun kunne gå ut derfra med flettene sine i behold. (Vi var i et rom med menger av hår, det lå fletter oppå et teppe, som var laget av nettopp hår. Der var det naturlig nok ikke lov å fotografere, naturlig nok.)

Ståcellene på celle 22. (Ståcellene er knøttsmå celler hvor fanger ikke kunne gjøre annet å stå, de ble plassert fire sammen i knøttsmå celler, uten mulighet til å gjøre annet enn å stå tett sammen, ingen søvn, ingen do. INGENTING!)

Det verste var håret, babyklærne, koffertene og protesene.

 I Birkenau hvordan de lå, sju og åtte sammen i en seng. Selv barna måtte være der. Det ble malt bilder slik at de skulle kunne ha håp om en gang kunne få gå på skolen, en gang få se foreldrene sine igjen.

Boka var omfangsrik, bladene var tynne og  tallet på hvor mange som døde var høyt. (Det var litt over 4 millioner navn der, men enda var det tomme sider, med plass til dem som ikke hadde fått sine navn inn.)

Bilder fra leirene som viste mennesker som var døde.

Det er vanskelig å forstå selv om man er er.

Det er så ondskapsfullt at en tror det ikke er mulig.

Det er vanskelig å tro at det har skjedd, selv når vi er her, det er akkurat som en er inne i filmkulisser. Jeg skjønner at jødene trodde at det ikke kunne skje.

Det er fugler som synger, grønt og varmt… Det er ikke slik det skal være tenker jeg. 

Det er rart å se det i farger, det jeg har sett av bilder har vært svart/hvitt.

Jeg var så overrasket over at de gikk så grundig til verks for å dekke sine spor.  At det var så mange piper igjen og at de sprengte så mye.

Når jeg prøvde å sette meg selv inn i deres situasjon og prøvde å tenke på hvordan det ville vært hadde det vært meg gjorde det enda sterkere inntrykk.

Tidsvitne fra Telavåg gjorde mest inntrykk på meg, hvordan det var hjemme hos oss.

Jeg syns at det ga et ett sterkt inntrykk å være der å se hvor ond noen personer kan være, og det var sykt å se alle tingene som var samla og hvor mye det var, det var da man skjønte hvor mange som hadde vært der.

Det er vanskelig å skulle formidle inntrykk som knapt nok har nådd å feste seg. Men dette  er noe som jeg kommer til å ta med meg videre:

På utsiden av leieren så jeg tyske ungdommer på vei inn, og på innsiden mange jødiske ungdommer. Og jeg kunne ikke la være å tenke på hvordan det må føles for dem, når det er så opprivende for oss, samtidig er det viktig å huske at en ikke skal laste et folk og flere generasjoner for de handlingene som ble utført av nazistene. For å si det med Arnulf Øverland, slik Martine gjorde det da vi hadde en blomsterseremoni ved det norske minnesmerket:

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

(Vet at noen bilder blir oppned på iphone og ipad, beklager det, men vet ikke hvorfor det skjer…)

Det å skulle kjøre buss fra 10:00 til 21:00 virker kanskje utrolig kjedelig og ensformig, men det har gått overraskende bra. Ser man ut vinduet kan man oppdage hjorter langs veistrekket, gamle byggverk, nye byggverk, skoger, sletter, traktorer og slott, alt i skjønn forening. Og litt hagegnomer! 🙂

Hege (reiselederen) har vist Schindlers liste som en forberedelse til dagen i dag. Hun er også flink til å fortelle om landet vi skal til.

En funfact om Polen er at det bringer lykke dersom en stork bygger reir på taket til huset ditt. Noen pitstopp ble det jo også tid til.

Da vi ankom Wroclaw i går var det mørkt og ikke mulig å få noe inntrykk av byen, men hotellet gjorde inntrykk: Store speil, badekar, monogram på sengklær og mer glitter enn det selv jeg syns er nok (Ja, det er mulig!). Det var fint å se at klassene under middagen blandet seg med hverandre og snakka om hva de driver med på hver sin kant av landet. Flå er et sted på størrelse med Kjøllefjord, men skolen er mindre. De snakker om alt fra scooterkjøring til dialekter, og oppfører seg som eksemplariske ambassadører for både skole, bygd og kommune! På kvelden da elevene gikk hver til sitt fikk jeg også en liten makeover av Henriette som har kjøpt seg LITT ny sminke! 😉

Dagen i dag begynt før halv seks, da frokosten skulle være klar klokka seks. Alle møtte mer eller mindre presise og i godt humør! (Ja det er også mulig!)

Etter frokost var det mulig å se soloppgangen over Wroclaw. På utsiden av hotellet viste det seg også å være en hage med nok et nedfelt monogram med en liten labyrint rundt. Før våren og sommeren har fått ordentlig tak ser den kanskje litt stusslig ut. Men se for deg sommer, en grønn labyrint, og spol to hundre år tilbake i tid. Han møter henne i midten. Han stryker henne varsomt over kinnet og spør: «Will you marry me fair English noble lady?» Hun rødmer kledelig, kjøler seg ned med håndviften som hun har hatt hengende rundt håndleddet før hun svarer: «Yes, my Polish Prince, take me to your castle!»  før hun kaster seg i armene hans i en heftig omfavnelse. (Frøken Julie skrev i karakterboka mi fra 1.-5.klasse at «Hanne har en meget livlig fantasi» og den funker som det som forrige avsnittet…)

Vel inne i bussen var det ny menneskerett, presentert av Asbjørn
Artikkel 5. Ingen må utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff

Før vi får Vinni og «På tide å stå opp1» over høyttaleren. Nå er vi på vei mot Auschwitz. Men det må få sitt eget blogginnlegg.