Ingenting av det jeg skriver nå kan egentlig komme i nærheten av å fange det vi har sett, opplevd og følt i dag. Det er vanskelig å forklare, men selv ikke det å være her kan gi den hele og fulle forståelsen av alt det grusomme som har skjedd i Auschwitz og Birkenau. Men jeg tror definitivt et besøk er det nærmeste du kommer. Jeg skal nå, på den mest ydmyke måten jeg kan, prøve å formidle noen av dagens opplevelser.
Jeg skjønte fort at dette kom til å bli en emosjonell dag, allerede ved porten kom tårene. Arbeit Macht Frei. For en løgn, for et bedrag. En fange som ikke var jøde syntes jødene som havnet gasskammer var 
heldig, døden der kom raskt, mens hans død ville være en langsom, men sikker en…
Vi gikk fra blokk til blokk. Så mye ondskap, så høye tall og bak et hvert tall, et menneske, et menneske akkurat som oss, som ikke hadde gjort noe annet enn å bli født som jøde. All fornedrelse, all nedverdigelse for å gjøre dem til dyr, til lus, rotter og Judenschwein. Redusert til en stripete pysjamas og et nummer.
Men se det er likevel noen som bak alt dette greier å smile forsiktig. Jeg skjønner ikke hvordan det går an.
Ondskapen blandet med nazistenes effektivitet: Inn med tog, til høyre gasskammer, til venstre arbeidsleir, noen tar seg av bagasjen, noen barberer deg, andre tar håret ditt, alle går på toalettet samtidig, dør du brukes klærne på nytt, dør du brukes hele deg: gulltenner blir trukket, kroppsfett til olje, aske til gjødsel. Det gjør SÅ VONDT!
Så på slutten av turen i Birkenau kom jeg til dette bildet. Av en jødisk jente fra før krigen som tar datidens «selfie». Jeg ser rundt meg på mine egne elever. Det røsker i hjertet!
Dette er noen av elevenes inntrykk fra dagen i dag:
Da vi så de avklipte flettene var Tine er så glad for at hun kunne gå ut derfra med flettene sine i behold. (Vi var i et rom med menger av hår, det lå fletter oppå et teppe, som var laget av nettopp hår. Der var det naturlig nok ikke lov å fotografere, naturlig nok.)
Ståcellene på celle 22. (Ståcellene er knøttsmå celler hvor fanger ikke kunne gjøre annet å stå, de ble plassert fire sammen i knøttsmå celler, uten mulighet til å gjøre annet enn å stå tett sammen, ingen søvn, ingen do. INGENTING!)
Det verste var håret, babyklærne, koffertene og protesene.
I Birkenau hvordan de lå, sju og åtte sammen i en seng. Selv barna måtte være der. Det ble malt bilder slik at de skulle kunne ha håp om en gang kunne få gå på skolen, en gang få se foreldrene sine igjen.
Boka var omfangsrik, bladene var tynne og tallet på hvor mange som døde var høyt. (Det var litt over 4 millioner navn der, men enda var det tomme sider, med plass til dem som ikke hadde fått sine navn inn.)
Bilder fra leirene som viste mennesker som var døde.
Det er vanskelig å forstå selv om man er er.
Det er så ondskapsfullt at en tror det ikke er mulig.
Det er vanskelig å tro at det har skjedd, selv når vi er her, det er akkurat som en er inne i filmkulisser. Jeg skjønner at jødene trodde at det ikke kunne skje.
Det er fugler som synger, grønt og varmt… Det er ikke slik det skal være tenker jeg.
Det er rart å se det i farger, det jeg har sett av bilder har vært svart/hvitt.
Jeg var så overrasket over at de gikk så grundig til verks for å dekke sine spor. At det var så mange piper igjen og at de sprengte så mye.
Når jeg prøvde å sette meg selv inn i deres situasjon og prøvde å tenke på hvordan det ville vært hadde det vært meg gjorde det enda sterkere inntrykk.
Tidsvitne fra Telavåg gjorde mest inntrykk på meg, hvordan det var hjemme hos oss.
Jeg syns at det ga et ett sterkt inntrykk å være der å se hvor ond noen personer kan være, og det var sykt å se alle tingene som var samla og hvor mye det var, det var da man skjønte hvor mange som hadde vært der.
Det er vanskelig å skulle formidle inntrykk som knapt nok har nådd å feste seg. Men dette er noe som jeg kommer til å ta med meg videre:
På utsiden av leieren så jeg tyske ungdommer på vei inn, og på innsiden mange jødiske ungdommer. Og jeg kunne ikke la være å tenke på hvordan det må føles for dem, når det er så opprivende for oss, samtidig er det viktig å huske at en ikke skal laste et folk og flere generasjoner for de handlingene som ble utført av nazistene. For å si det med Arnulf Øverland, slik Martine gjorde det da vi hadde en blomsterseremoni ved det norske minnesmerket:
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!
(Vet at noen bilder blir oppned på iphone og ipad, beklager det, men vet ikke hvorfor det skjer…)