Author: hanne.k.oien@gmail.com

Etter 12 intensive dager på tur var det sinnsykt tungt å skulle stå opp. Kjenner i hver del av kroppen at det å være på tur ikke bare er lett, så det var bare å vifte i gang tærne og komme seg på tivoli.

De fleste er vel kjent med Tivoli i Danmark. Igjen er det litt hakk i plata, men høysesong er høysesong. Heldigvis var det ikke de mest populære attraksjonene ungene ville på så det var ikke altfor mye kø. Men det ble radiobiler, karuseller, berg og dalbaner, pølser og sukkerspinn. Etter tre og en halv time var vi fornøyde uten at vi hadde sett eller gjort alt.  Det å avslutte en slik tur i Tivoli var fint. Etter å ha vært på alerten og passet på gjennom flere land, var det greit å bare kunne være barnslig.

Aller siste togstrekket på turen gikk over BROEN (si det med dansk aksent hvis du er fan av TV-serien), og tilbake til utgangspunktet Malmø, der bilen var like hel. Ikke utsatt for svenske tilstander i det hele tatt.

Så hva har vi lært, hva har vi erfart, hva ville vi gjort annerledes?
Altså tror ikke at jeg er en influencer, men hvis noen likevel vil prøve noe av det samme 🙂

Beste opplevelse:             
Kaisa: Harry Potter Trail
Aigin: Harry Potter trail og Edinburgh
Hanne: All den vakre arkitekturen og Harry Potter trail
Daniel: Turen til Garzau-pyramiden og Harry Potter Trail

Hva en interrailtur er:
Opplevelsesrik
Dannelse
Samarbeid og samspill

Møte med mange land på kort tid
En perfekt måte å få se Europa på
Miljøvennlig
Jernbanestasjoner er mye bedre enn sitt rykte
Kun det første (og siste) toget var forsinka, ellers gikk det som på skinner
Trygt
Du er i bevegelse, gjennomsnittlig gåing litt over ei mil om dagen.

Hva en interrailtur ikke er:
Billig
Avslappende
Komfortabel (om man tar nattog)

Noen personlige reisetips-erfaringer (er du sensitiv, hopp over dette avsnittet):
Ikke bli solbrent på skuldrene før du skal bære tung sekk
Glem å lage vakre sommerføtter med baby feet ol når du skal ut å gå, masse hard hud er en fordel
Lufttørkerne på do funker godt på svetteringer
Book et sted med vaskemaskin omlag halvveis så du slipper å drasse med så mye klær og får vasket etterhvert. På tur hjem etter shopping, hadde vi tre baggasje på fordelt på oss fire som veide 19,17 og 12 kg  😊
Man må tåle å bli “litt skitten” da hygieneforholdene på togtoaletter ikke oppmuntrer til kattevask, tannpuss eller skift…

Ville jeg gjort det igjen? Defintivt, men samtidig glad jeg ikke skal på jobb mandag for jeg er ikke uthvilt, og jeg skulle, som følgere av reisebrevet har skjønt, gjerne gjort det utenom høysesong.

Så da gjenstår det bare å takke alle som har fulgt oss på hele, eller deler av reisen.  Sliten og lykkelig, full av opplevelser!

En dag, to land…
Jeg kjenner det begynner å bli hardt å holde tritt med seg sjøl nå.
Og at kartene som man lagrer i hodet begynner å bli temmelig sammenblandet.  Men det gjør jo ingenting, når vi nærmer oss målet i strålende sol.

Med ettermiddagsfly fra London var det minimalt med tid til å finne på ting, så det ble et felles mål: Naturhistorisk museum. Og veien dit gikk gjennom Kensington gardens. Og i frykt for altfor mye hakk i plata, jeg synes det er så flott med så mye natur midt i en diger by.

Vel framme på naturhistorisk museum var vi klare for å oppleve det meste av jordas utvikling både når det kommer til geologi og dyreliv. Her er fossiler, interaktive utstillinger og rosinen i pølsa: en helt egen dinosauravdeling. Vi tilbrakte lett et par timer her, blant turister og skoleklasser i uniform (det  må være varmt, og når har egentlig de ferie?). Og jeg kan ikke annet enn å flire litt innvendig når jeg hører læreren tituleres som SIR. Jeg vet ikke om jeg hadde vært komfortabel med tittelen fru eller frøken, sjøl om jeg selv kalte min første lærer frøken.  Det er liksom så høytidelig og flott, og jeg føler meg vel hverken som en fru eller frøken bare meg. Nok om det…

Igjen med fare for å gjenta meg selv: Det hadde nok vært bedre å være her utenom høysesong. Det er nesten umulig å få stoppe opp der du selv vil for å studere det du sjøl synes er interessant, du må følge strømmen, og den strømmen var striest i dinosauravdelinga. Merkelig nok fikk jeg god tid til å studere sammenhengen mellom vulkaner og rosa flamingofjær. 🙂 (se forklaring på bildene)

Vi fikk ikke med oss absolutt hele utstillinga, vi kunne glatt brukt flere timer til her, men klokka tikka og vi hadde en drøm å oppfylle og et fly å nå. Så neste lille stopp var lunsj under et tre i Kensington gardens (Hyde park). Kaisa leste ikke bok, men dillet på mobilen (det er jo nesten det samme), og en bitteliten lunsj fikk vi tid til.

Så var det strake veien til Paddington Station og Heathrow expressen.  Selvsagt funka ikke qr-kodene, og det er sånne ting som gjør meg skikkelig stressa, men vi ble nå en gang blippet i vei… Så fremme på Heathrow var det akkurat samme problemet. Argh. Så måtte sekkene sendes som spesialbagasje. Men  det stoppet ikke der. Jeg fikk kjeft i av en fyr som sto i kø i securityensjekken for å følge etter Aigin, som ble plukket ut i tilfeldig kontroll. Men heldigvis hadde jeg kontrolløren på min side som forklarte han at det nesten var nødvendig…
Så var det bare å criuse inn på flyet, denne gang med minimalt av flyskam. :-O

Nå sitter vi i ei fin lita leilighet i København like ved et koselig torg som heter Gråbrødretoget. Heldigvis gikk ungene glipp av hva som ble reklamert for på veien hit… Lange ben med strømper på inngår nok i samme kategori som cannabis… I morgen gjenstår tivoli; så får vi se hvor deilig det er å være norsk i Danmark! 🙂

Bare for å si det med en gang, litt over et døgn i LONDON er altfor lite. Her har vi gjort knallharde prioriteringer, nesten glemt å få i oss mat, men drukket litersvis med vann for London er heit!                            

Så altså, vi ankom i går kveld til Euston stasjon, droppet undergrunn til fordel for taxi, for merkelig nok har bagasjemengden økt på denne turen! :-O Vi kom til leilighetshotellet og det var jo ingen overraskelse at vi fikk rom helt øverst. Vanligvis er jo det bare digg, men dette er sånn gammeldags Londonhotell med trapper og ingen heis! Da vi slo opp døra sa en: «Ja her var det jo fint», mens jeg tenkte ja her var det jo ikke så fint… Men så lenge ting er rent så går det jo greit. det er jo ikke som om jeg kommer til å sitte å se på den sprukne vinduet eller den teipa fjernkontrollen eller veggen bak doen…Man sover jo stort sett bare på hotellet uansett. MEN jeg ble jo litt skeptisk når det ikke var sikring ved vinduet og ganske langt ned. Jeg er ikke så glad i ganske langt ned…

Etter en litt bråkete natt med airconditiondur, vame og trafikk var vi klare for en ny dag med enda flere inntrykk. vi hadde plukket ut noen ting vi måtte se. Og når det er litt ulikt hvor mange ganger familiemedlemmene har vært i London og med ei på førstereistur, så ble ruta lagt opp slik: Hyde Park, Buckingham palace, Big Ben, før vi skulle på dagens første ordentlige stopp London Eye.

Vi hadde i utgangspunktet tenkt oss en litt rolig dag med hop on, hop off buss for å spare de litt etterhvert slite beina. Men 800 kroner for å kjøre BUSS, det syns vi var litt stivt, så vi bestemte oss for å gå likevel…

Turen gjennom Hyde Park var flott, vi var relativt tidlig på´n og tok oss god tid til å nyte fuglelivet, spise is, se på joggere, roere og rulleskøytere. Her var det ikke mye folk så tidlig. Kaisa foreslo både lunsj og lesning under trærne, men det ble det ikke tid til. Kun en is på en benk.

Vi fortsatte gjennom Green Park mot Buckingham Palace.

Der var vi ikke alene for å si det sånn. Men vi fikk sett slottet, var enige om at det var fint, fikk tatt noen selfier og bilder, men det ble faktisk ingen historieforelesninger.

På vei mot Big Ben gikk vi forbi Parliament Square, og utenfor Churchills Warrooms var det verdens lengste kø. Vi skulle heldigvis ikke inn der, noen i familien hater køer… Og på motsatt side av verdens lengste kø, hadde vi akkurat sett verdens minste hytte i St. James park (Er ikke sikker på om Guinness går god for noen av disse rekordene…). fikk litt Hans og Grete følelse av den rett og slett.

Etter en liten vanningspause (ja for her er det varmt) fortsatte vi mot Big Ben, og for en nedtur. Tårnet var dekket i stillast fra topp til tå. Det var så skuffende, men da vi kom litt lengre så vi litt av urskiva, så da var vi nesten berget. Men skuffende var det selvsagt for Kaisa.

Så kom vi til dagens første stopp London Eye. Her hadde guttene vært før, men ikke vi jentene. Da vi skulle kjøpe billetter fikk vi hakeslipp. Greit at det er Europas største pariserhjul, men over 1000 kroner for hele familien? SERIØST??? Det var stivt og fikk cruisepriser til å se ut som salg…

Og nå var vi kjempeglade for at vi ikke hadde tatt hop on hop off bussen. For det skal sies, når jeg beveger meg inn på det kjipe området økonomi, så er dette ikke en billig ferie, og familierabatter kan man bare se langt etter. Men det er vanskelig å skulle skuffe noen når man har reist så langt og man allerede har blitt skuffet over et usynlig Big Ben. Som sagt tidligere er jeg ikke spesielt glad i å være høyt oppe, så jeg satt planta på benken i midten hele turen. Skjønner jo godt at folk vil se den spektakulære utsikta, men er ikke helt overbevist om at det er verdt prisen. Så med mindre man er skikkelig utsiktsentusiast, så tror jeg at jeg ville benyttet meg av noen andre tilbud i denne flotte byen.

Videre derfra var det klart for neste stopp: HMS Belfast som ligger som et flytende museum på Themsen. Vi tok banen til London Bridge, og gikk derfra til båten. Vi gikk gjennom et lite og utrolig rolig og koselig kjøpesenter hvor vi ikke kjøpte noe (helt sant). 🙂 Men det var veldig flott å se på, fint utsmykket og en rolig atmosfære i forhold til resten av byen.

Vel mønstret ombord på HMS Belfast var det noen som var mer interessert enn andre. Og merkelig nok var rollene byttet her. Aigin hadde forelesninger om både kanoner, luftskyts, hvem som gjør hva og har i det hele tatt full kontroll på et skip. Som dere ser har også HMS Belfast vært i våre farvann, hvor hovedoppgaven var å beskytte konvoier, men de  var også delaktig i senkinga av Scharnhorst utenfor Nordkapp. Og like før vi skulle avslutte og komme oss av båten hadde vi et skikkelig Benny Hill øyeblikk der vi gikk om hverandre og hit og dit før vi omsider klarte å finne tilbake til hverandre, hva gjorde vi uten mobiler igjen?

Neste stopp for Oxfordstreet og Soho. Ørlite sko- og bygaveshopping, og besøk på arkade før i sa oss fornøyde med dagens sightseeing og aktiviteter. Arkade er vel ingen stor høydare for mor, men det er som kjennetegner denne turen: kompromisser på barnas premisser.

Noen banestopp til og vi var hjemme i Lancaster Street etter omlag 23000 steg og 1,5 mil gjennom heite London, london er heit i dobbel forstand.

ps, bilder burde være croppa og fiksa litt på, men det blir det ikke tid til…

Det er med tungt hjerte vi nå har forlatt Edinburgh. Her var vi enige om at vi kunne blitt lengre for vi har ikke gjort noen av de “høykulturelle” tingene som museums- og galleribesøk. Vi har ikke gått på klippene, kommet oss ned til havet, funnet de fineste smugene og sikkert mye mer som bare gjør at vi må komme igjen. 

Det vi har fått med oss i dag er Edinburgh Dungeon. Like ved siden av jernbanestasjonen kan man få en times skrekkelig underholdning. Alt fra å overvære en urettferdig rettsak, en hekseprosess, bli jaktet på av kannibaler og “hengt”. Der er levende skuespillere som gjør alt for å skremme livskiten ut av deg samtidig som de formidler skotske sagn og spøkelseshistorier på skikkelig brei skotsk dialekt. Et par typisk “tivoliturer” er det også. Ble vi skremt? Litt. Men en gutt i følget var virkelig vettskremt. Mora ba han slutte å grine og fortsette turen, det syns jeg var mest skremmende. 

Etter å ha vært under jorda var det godt å bare kunne sette seg i parken i sentrum og nyte den fine sommerdagen med ekorn, fugler og folk.

Det hadde også gått opp for oss at vi ikke hadde spist fish n chips, så det måtte vi jo gjøre noe med. Tre av oss  hvert fall. Den siste spiste Angus.

Det gikk også opp for oss at vi hadde gått forbi Hume flere ganger uten å gni han på tåa, noe som skal bringe lykke. Her må jeg takke Andreas H. for påminnelsen.  🙂 For som jeg sa er det uhorvelig mye folk her, og ikke alt man får med seg umiddelbart. Når det er sagt kunne drosjesjåføren fortelle:” This is nothing, next month it will be flooded..” Jeg stussa litt over det før jeg kom på at det er jo military tattoo i august.

Nå sitter vi på toget til London. Kaisa skriver og guttene ser på et bilprogram. Dette er nest siste togturen. Jeg sitter og kjenner litt på alt vi har opplevd og skal oppleve ,og hvor ulikt ståsted man har. Jeg snakka med ei som jobba på en butikk og fortalte at vi hadde likt Berlin og Amsterdam, men vi elsker Edinburgh. Hun så vantro på meg og sa: “Rally? You love Edinburgh?”

Det er kanskje lett å se seg blind på skjønnheten som er rett foran en. Så til vi sees igjen Edinburgh…

Og nå: London, baby!!!               

Etter litt over ei uke på reisefot i godt vær, kom regnet. Men vi er jo i Skottland, så annet kunne man vel ikke vente. Regnet til tross, temperaturen er høy, og med dagens plan var ikke regn det værste som kunne skje.

Dagens plan var enda mer shopping… Lunsj på Spoon og så Escape room. Vi hadde sett oss ut noen souvenirer første dagen, som vi ville ta med hjem og alle “nerdebutikkene” som var stengt på søndag fikk også besøk i dag.  Men vi klarte å besinne oss litt mer i dag enn i går. Men som sagt tidligere, dette er et mekka for tegneserie-, superhelt-, bok- og serienerder som oss.

Lunsjen ble inntatt på en caféen Spoon. I følge gårsdagens guide var det ikke The Elephant house som er Harry Potters fødested, det var der han fikk “vokse opp”. På Spoon som var eid av J.K. Rowlings svoger, ble de aller første kapitelene til Den Vises Stein skrevet. MEN dette er ikke på noen måte”melket” av Spoon.  Den er faktisk helt Harry Potter fri sone. Det gjør den ikke mindre kul av den grunn. God atmosfære, god mat, kult interiør og folk fra rundt ett  til åtti år.  Mye var utenom det vanlige, de hadde ikke engang vanlig cola, kun økologisk. OG doen var en stuide i seg selv. Måtte gå to ganger sånn at jeg kunne ta med kamera gang to! 🙂

Så var turen kommet til Escape room. Vi møtte opp ved Magic Potion Tavern. Her hadde vi valgt rommet/stedet som blir kalt The department of Magic (de har flere). Poenget med escape room, for de som ikke er kjent med konseptet, er at du blir lukket inn i et eller flere rom. Her får du en del gåter, hint i form av gjenstander og koder som du skal sette sammen for å løyse oppgaven slik at du kommer deg ut igjen. Det klarte vi jo med noen hjelpende råd og vink fra en særdeles hyggelig room-wizard. Entusiasmen var stor blant alle familiemedlemmene, og det var mye artigere å gjøre det i virkeligheten enn som spill på i-pad. Skryt fikk vi også for å komme ut derfra uten å ha røket i tottene på hverandre. 🙂

Så tråklet vi oss hjemover igjen i regnet, med noen shoppestop.

Noen ganger så finner man bare noe man må ha, sånn som en veske med bokrygger. Man må jo bare ha det, må man ikke???

Vi skilte lag i dag, for mor var klar for enda litt mer sightseeing i regnet. Like i nærheten av der vi bor er det en fjelltopp, som jeg sa jeg bare måtte på før vi drar herfra. Etter et lite googlesøk fant jeg ut at det ikke bare en ås, det er Calton Hill som til og med er på UNESCOs verdensarvliste, fullt av flere av betydningsfulle bygninger som The National Monument (minnesmerke over falne skotter i napoleonskrigene), observatoriet, Nelson Monument og The Royal High school. I tillegg har den godeste filosofen Hume trasket rundt der. Han var tidlig opptatt av folkehelse, men man trenger kanskje ikke være filosof for å skjønne at man må ha en sunn sjel i et sunt legeme. Likevel kudos for å ha anlagt en av de første allmenne parkene akkurat her.  For utsikta herfra er selv på en typisk, skotsk regntung dag helt brilliant.

Jeg liker byer som har lett tilgjengelige grønne lunger, på vei opp var det både tistler (skotsk nasjonalblomst), eføy, kristtorn, revebjeller og ikke mist valmuer. ❤️

En liten “funfact” om valmuer her borte. Kunstige valmuer blir ofte brukt på jakkeslag fram mot 11. november her i England. Det er for å minne de falne fra første verdenskrig (men senere også andre falne), og den gang også for å samle inn penger til de overlevende. Hvorfor valmuer? Valmuer var det blomsterslaget som først dekket slagmarkene etter krigen. En skotsk dag i regnet var slettes ikke ille!

Som jeg sa i gårsdagens post så hadde ikke vi vært her, mest sannsynlig, hvis det ikke hadde vært for Harry Potter. Er du overhodet ikke interessert i Harry Potter eller litteratur, vil nok dette reisebrevet bli litt kjedelig, for det kommer til å handle om nettopp litteratur og Harry Potter.

Jeg har tidigere mast mye om “historieforelesningene” mine til kidsa og har jo studert det, men det i seg selv har jo nesten blitt i historie. Jeg har også studert engelsk, og var lenge i stuss om det skulle bli en hovedfagsoppgave i grammatikk eller litteratur.  Det ble litteratur til slutt. Mens jeg studerte på universitetet i Bergen dukket det plutselig opp en fyr: Harry Potter, og blant masse pensum ble han et kjært avbrekk. Jeg sågar har stått i kø og ventet på at klokka skulle passere tolv slik at en kunne få tak i neste bok.

Ungene ble jo selvsagt dømt til å få det inn med “morsmelka”, for alle som kjenner oss, vet at jeg er litt over gjennomsnittlig opptatt av bøker. Men at det skulle komme til å sette så stort preg på ungene hadde jeg aldri trodd. MEN de lever jo i en annen tid enn oss, så de ser en hel mengde av videoer og vlogger om Harry Potter på YOUTUBE, og har derfor en vanvittig stor kunnskap som jeg overhode ikke innehar. Men de er jo ikke alene. 500, jeg gjentar, 500 millioner solgte eksemplarer, kultstatus og en tilhengerskare ingen annen bokserie kan måle seg med.

Så med den bakgrunnskunnskapen om vårt oppheng, så vil vi presentere for dere The Pottertrail, link:
https://www.pottertrail.com
En stor gruppe mennesker i alle hadde møttes ved en statue (Mer om the Greyfriar´s Bobby senere). Og like etter klokka 12, kom to guider i svarte kutter klar til å ta oss med på gåtur gjennom J.K. Rowlings rike for å vise oss inspirasjon til personer  og steder i bokserien. Vi ble delt inn i to grupper, og vi var heldige som fikk en meget dyktig guide som het Charlie.  Han greide å kommunisere godt med både barn og voksne, som gjorde at også vi gæmliser koste oss. Jeg vil ikke ødelegge opplevelsen for andre som eventuelt har lyst å ta turen med å fortelle alt han sa.  Men tre ting vil jeg trekke fram som jeg bare syns var  helt fantastiske:
1. Han spurte hvem har reist lengst. Og vi som har reise i flere dager via omveier for å komme hit sa at det var kanskje oss. Det var ikke oss. Selvsagt ikke, for her var både folk fra Brisbane, Australia og fra California. Vi er i sånn målestokk bare i “nabolaget”…
2.  Vi hadde alle fått tryllestaver, og vi var på en kirkegård på jakt etter Lord Voldemorts grav (skurken, for de som ikke kjenner bøkene). Her tok Kaisa tryllestaven i været og ropte Avada Kadavra (dødstrylleformlen), og en død veps datt ned fra himmelen.
3. I bøkene får de ulike husene poeng etter hvor flinke de er (alle elever er delt inn i 4 ulike hus, og det er en konkurranse om å være det beste huset eller avdelingen). De fleste Harry Potter fans vet hvilket hus de tilhører, og guiden ga ut poeng til husene etterhvert som de svarte riktig. Og her blir det nesten som en fotballkamp, det jubles og high fives med mennesker du aldri har sett før og aldri kommer til å se igjen. Dette vitner for meg om det magiske fellesskapet som finnes blant potterheads (fans). Og  at det er bøker som har skapt det er bare helt, helt utrolig.

Jeg lar bildene tale for seg selv.

Og ps det beste i livet er gratis, det var også denne turen. Her kunne man selv velge om man ville betale ved turens slutt. Jeg la gladelig penger i trollmannshatten hans.

Og takket være J.K. Rowlings Harry fins det en rekke butikker som selger ALT du kan tenke deg som har med Harry Potter å gjøre. Vi besøkte flere hvor de var vanskelig å komme ut igjen tomhendt, det var ikke bare vanskelig, det var rett og slett umulig!!!

Etter shopping, lunsj og enda mer shopping ville jo jeg selvsagt opp til Edinburgh Castle, og det var vi jo ikke alene om… Køen var lengre enn lang, så vi droppa det rett og slett. Vi fikk sett litt utsikt, ytre delen av borggården og tribuner satt opp til den kjente military tattoen som bruker å være hvert år i august, så vi sa oss fornøyde med det. Og på vei derfra var folkehavet nesten ugjennomtrengelig. Igjen det å reise  midt i høysesong kan være utfordrende.

Men det er mye å se på, som sekkepiper og kilter, og enda flere forfattere. Sjekk det monumentet Sir Walter Scott har fått. Han skrev blant annet The Waverley novels, som foregår i Skottland. Og mens J.K. Rowling er stor i dag, var Scott lest over hele Europa på 1800-tallet.  Som en liten, sped forfatterspire blir jeg slått i bakken av bøkenes slagkraft. WOW.

Og så tilbake til statuen av Greyfriar´s Bobby. Her kunne Aigin fortelle historien om en liten hund som fulgte sin eier til graven og fortsatte å besøke graven helt til han selv døde. Han er symbolet på lojalitet her. Jeg trodde denne kunnskapen kom fra Youtube, men neida, den kom fra engelskboka. 🙂

Vi er bare så euforisk glade over å være her, og bare lar oss bombardere av alt Edinburgh har å by på, harry eller ikke.
Som Aigin sa det så fint: My tummy and inner geek are so satisfied! ❤️

Vi våknet opp på kysten utenfor England, og kom oss greit i land I Newcastle. Her hadde vi ikke så mange timer før vi skulle videre med toget, så vi dro bare rett på Central Station. Her fant vi oss en nydelig PUB, hvor vi kunne få oss både frokost og oppbevare bagasjen og oss selv. For her i England spiser man like gjerne frokost på puben, og de har ikke oppbevaringsbokser så her må du passe tingene selv. Mener at det har sitt opphav i at IRA på 70 og 80-tallet brukte nettopp oppbevaringsbokser til bomber. Centurion pub var ikke bare vakker, men rikelige og rimelige porsjoner passet oss bare etter en ufrivillig sultestreik på båten (altså valget var cruisepris buffet, ala carte eller boller ol… så vi har lært MATPAKKE på båten)

Så var det klart for en halvannen times togtur til Edinburgh. Toget går langs kysten og togturen i seg selv er utrolig flott. Det er bølgende landskap med åkre og enger, med sauer og kyr. Der var bølgende bølger som slo mot lange strender. og det var fjære sjø, så båtene lå tørre flere steder. Inne i togvognen var det et vanvittig skvalder. Noen damer (som trolig kom fra jentetur) pratet høyt og intenst om fester, menn og fester og menn. Noen med lange ører ble sjokkert og dekket dem en periode…

Plutselig var det en borgruin som lå ute på en øy, eller det var ikke en øy siden det var fjærasjø, og jeg ba ungene om å kikke ut for å se på den. Majestetisk i sola var den. Og så tok et sekund eller to før “the penny dropped” som de sier her borte. Og jeg utbrøt “Herregud det må jo være Lindisfarne?” og et kjapt googlemaps søk visste jo at det var det. Og heldige meg måtte lete litt lenger ned i historiekunnskapene, for å hente fram vikingtidforedraget mitt. Og med blodige og grusomme detaljer om vikingeangrepet på klostret på Lindisfarne i 793 følte jeg på en måte at Englandsdelen av ferien var offisielt åpnet.  🙂 (i forfjamselsen ble bilder ikke tatt, men et par fun facts: Det er bare mulig å kjøre dit på fjære sjø, det meste er naturreservat og omlag 160 faste beboere på øya).

Etter en liten halvtimes tid til ankom vi Edinburgh, Skottlands hovedstad. Og ikke før hadde vi stablet oss inn i en sånn fin britisk (skotsk) taxi og svinget ut i trafikken hørte vi lyden av sekkepiper. Og massive bygninger i sandstein med krummelurer, krimskrams og gargoyler (vannspylere) overalt. Jeg kjente hjerte gjorde et hopp i brystet. Her var noe i ferd med å skje. En liten taxitur unna lå leiligheta vi hadde leid gjennom airbnb, og etter litt knoting med bokslåsen kom vi inn i ei flott leilighet. To soverom, kjøkken, badekar  og vaskemaskin. (Link kommer i en oppsummeringsblogg).

Ungene ble igjen mens foreldrene gikk på jakt etter adapter, for det hadde vi glemt at vi burde ta med! Og vi var en tur innom Tesco express for å handle. Vi var skikkelige bønder på bytur i selvbetjeningsskranken. Vi måtte betale pose for pose… Så enten handler de ikke så mye i Skottland, eller så gjør de det hvert fall ikke  der. Den svenske datakyndige mannen, mente at brukergrensesnittet var helt teit, at det burde gå an å legge inn et valg ny pose. Og jeg nikket bifallende.

På ettermiddagen fant vi ut at vi skulle ta oss en tur for å finne ut hvor Potter-trailen går fra. For for å være helt ærlig hadde vi ikke vært her hadde det ikke vært for ungene og Harry Potter-interessen de har arvet fra foreldrene og ganget med 10 (minst). Vi har lest oss gjennom hele serien, lest alle tilleggsbøker, sett alle filmer. Den første gangen jeg prøvde å introdusere dem for Harry Potter var de ikke så interesserte, men plutselig sa det pang og de kunne ikke få nok.  Så når vi skulle planlegge turen var det Kaisas ide å komme hit hvor JK Rowling har skrevet bøkene. Nok en gang har oppdragelsen funket. 🙂

Mer om det senere. Første stopp var en souvernirshop, og kvaliteten var flere hakk høyere enn i Amsterdam. Her var  det tweed (ikke weed), kilter, kiltboxere, smykker og alt anna dilldall med Skottland på. Et par alpeluer og  to sixpencer senere fortsatte vi over North Bridge og videre mot gamlebyen. Det skulle vise seg å være et riktig veivalg, for her var det som om vi hadde dødd og kommet til nerdehimmelen! Butikker som definitivt kommer til å bli besøkt i løpet av turen.  Jeg kjente at hjertet banket enda hardere.

Så kom vi til utgangspunktet der Harry Potter-turen skal starte (i morgen). Vi skulle egentlig ta tiden på oss selv, men det glemte vi. 🙂 Vel fremme oppdaget vi The Elephant House kafeen der JK Rowling har skrevet  deler av Harry Potter bøkene. Vi måtte jo selvsagt inn der for å spise dessert, og skrive på doen, for her er det lov å skrive på veggene.

Videre gikk turen ned Victoria street i gamlebyen. OG det er så vakkert, så ubeskrivelig vakkert. Jeg får nesten åndenød! Vakre bygninger, sjel, magi og Harry Potter i hver en sving og i hver brostein. Og på vei hjem traff vi en hjemløs tryllekunstner som  trollbandt oss med korttriks. Dagen var fullkommen. Det er offisielt, jeg er forelsket.

Etter en natt i Hoofddorp (forstaden) var vi klare for noen timer til i Amsterdam. Vi rakk så vidt toget, og fikk føle på kroppen hvordan det var å springe med fire sekker og en koffert. Opp trappa med ørten ekstra kilo på ryggen kjentes godt i lårene, men vi rakk akkurat å hive oss inn døra før toget gikk. (Det hadde ikke vært krise altså, det bare føltes sånn). Heldigvis har de rikelig med bagasjeoppbevaringsbokser på stasjonen slik at man ikke trenger å drasse med seg alt overalt.

Dagens gjøremål var kanaltur med en av de mange turistbåtene som guider deg rundt. Og igjen jeg blir slått av all flott arkitektur som finnes her. Jeg har vært her en gang før for 13 år siden, men jeg kan ikke huske at jeg var like bergtatt da som nå.

Uansett, den guida turen tok oss med gjennom en interessant del av historien til et lite land og en liten by, som gikk fra å være et sted med bønder og fiskere, til å bli en stor sjøfartsnasjon som handlet med hele verden. Oost India kompaniet og Vest India kompaniet sørget for handler i øst og vest, jøder fra Portugal og Spania flyktet fra religiøs forfølgelse og hadde med seg sin diamantekspertise som nå er nederlandsk diamantekspertise. Velstanden økte i takt med handelen i glansperioden på 1600-tallet, og de fornemste folkene bodde langs de nye kanalene Herengracht, Kaisergracht og Prinsengracht.  Og jeg hadde heller ikke tenkt over at de oransje fargene stammer fra kongehuset Oranien (orange)… Mor sjøl var fornøyd med alt hun lærte. De andre syntes nok det mest spennende var å se på bilen som hadde «feilparkert» i kanalen og ble heist opp igjen.

Jeg har skrytt en del av Tysklands effektivitet, men Gud, nederlendere er god på sykkel, sykkelveier, sykkelparkeringshus i tre etasjer og å utnytte seg den minimale plassen de har til rådighet til å komme seg rundt. Daniel derimot mener de er arrogante og aggressive, syklistene altså.

Etter kanalturen tok vi en liten svipptur for å se på slottet og det yrende folkelivet i området rundt. Og igjen går jeg i arkitekturbobla mens ungene er forarga over cannabisgreier overalt, og det toppet seg virkelig da de så at de selger IS med cannabis, CannabIS. Og folk går og røyker feite jointer overalt, ikke bare på coffeshops. Det skulle være unødvendig at ungene lærer å kjenne igjen lukta av røyken på en bytur en lørdagsformiddag… Kaisa ville helst vekk så raskt som mulig, og flaks for henne hadde vi plutselig knapt om tid til bussen som skulle ta oss med IJMuiden, der båten skulle gå fra. Vi rakk det akkurat denne gangen også…

Så var det farvel til Nederland, jeg kommer nok tilbake. Jeg er ikke sikker på de andre, for her var vi temmelig delte i oppfatninga av byen. (Men godt å se at oppdragelsen har fungert i det minste :-))

I skrivende stund sitter vi på båten på tur over Nordsjøen med nesa vent mot Newcastle. Vi  har en liten «innvendig» lugar framme i båten med en liten utsikt til havet. Vi har fått med oss foredrag om hvaler og hva som finnes av dyreliv i området. En og annen vindmølle var det også å se.

Inne finnes arkadespill, butikk og restauranter, til cruisepriser, selvsagt. Men når man forlater en sjøfartsnasjon gjør man det til havs…    

Neste pitstop er som sagt Newcastle før vi kommer til Edinburgh hvor vi skal være til onsdag før vi legger kursen  hjemover igjen.

Etter en heller kummerlig natt på toget, der det kun var Kaisa som fikk “en god natts søvn” var det togbytte i Duisberg, en by ikke så langt fra den nederlandske grensa. Klokka var ikke mer enn kvart over seks, så det blir sene netter og tidlige morgener. Heldigvis er det stort sett noen steder som serverer en varm kopp drikke eller en brezel, som var det nærmeste jeg kom et tysk måltid i denne omgang.

Nytt tog mot Amsterdam og dagen er godt i gang. “Å reise med tog er så smooth,” sier Kaisa, og det har blitt en favoritt måte å reise på. Det sysselsettes med tegning eller serier på skjerm. Ikke alle har like stor interesse å se ut av vinduet hele veien. Togene har ikke vært like fulle som første kvelden, heldigvis, men man føler likevel man er tett på de andre. Jeg hadde sett for meg litt skifting av klær på toalettene, men det kan man bare glemme. De hadde fortjent en egen bloggpost. For å si det sånn, du ønsker å komme borti minst mulig, og leve etter prinsippet kjapt inn- kjapt ut…

Litt før halv ti ankom vi Amsterdam, vi fikk låst inn bagasjen og hentet billetter til videre transport. Planen for dagen var å prøve å slå køen ved Anne Franks hus ved å være der tidlig. Så vi gikk langs kanalene bort til Prinsengracht hvor det ligger. Turen tok litt lengre tid enn planlagt, da hele Amsterdam er så vakker, har så mange vakre hus, og så mye ta bilder av. Vi måtte selvsagt også forklare at en Coffee Shop ikke bare selger kaffe, og da skjønte de hvorfor halvparten av tingene i souverirbutikkene var fulle av cannabisblader…

Uansett, vi var på vei til Anne Franks hus.  Å slå køen kunne vi bare glemme. Her var folk i tusentall, og billettene selges kun på nett. OG de legges ut en måned i forveien. Noen få legges ut samme dag klokka ni, på nett. Så i forhold til interrail og “spontanitet” er det ikke så lett å planlegge slikt, hvert fall ikke når en har bare litt over et døgn til rådighet, for ikke bare må du velge dag for en billett, du må velge tidspunkt også. MEN vi fikk da noen bilder, og jeg fikk sneket inn nok en historieforelesning til kidsa!

I samme gate ligger også The Pancake Bakery, og mens andre står i kø for å få “metta si” på en Coffeeshop, står altså vi i kø for å spise pannekaker. Ja, du leser rett… Kø for å spise pannekaker.  Det er en av spesialitetene her, og The Pancake Bakery skal ha byens beste. Du får ei svær pannekake som toppes med det du måtte ønske, salt eller søtt. Og de er svære, ungene klarte ikke å sette til livs sine.

Mens vi satt der var det en mulighet til å planlegge dagen videre. Klok av skade med Anne Franks hus, tenkte vi at kanskje Van Gogh museet kjørte samme opplegg med billetter på nett. Jaja men sann, det gjorde de, men vi fikk bestilt billetter og gjorde oss klare til en spasertur gjennom Amsterdam, for alt her er egentlig i gangavstand.

Første stopp på turen var en tur innom Amsterdams minste hus. og det er omlag en meter bredt. Aigin greide lett å dekke vidden med sine armer. Jeg leste et sted at grunnen til at fasadene er så smale er at de måtte betale skatt på bredden av huset, det resulterte i smale hus som er bygd oppover i tre, fire etasjer og innover, og et hus som er smalt i front kan vides ut bakover.

En annen ting jeg la merke til var at mange kroker i trinser øverst, sikkert for å heise opp møbler ol nå til dags.

På vei mot museet gikk vi oss litt bort… Og det var ikke så lurt for det er varmt i storbyer når sola skinner, utfordring var det  å huske at ikke alt er fortau, men sykkelveier. Og de er hissige på bjella om du er i veien…  Jeg lurer litt på hvorfor vi er så forskjellige? Vi har el-sykler, hjelmer, vester og sikkerhetsutstyr så det holder. Mens de har  sykler som ser ut som de er henta fra brelettreklame, og ungene sitter bakpå uten barnesete, eller hvis de er små, i små seter frampå rattet. OG de eneste som har hjelmer er amerikanske turister…

Vi bestemte oss for å hoppe på en trikk i stedet for, og så satte vi kursen mot Van Gogh museet, nok en gang, men denne gangen i riktig retning… Og vi var ikke alene… her er så sinnsykt mye folk, les turister, at det er overveldende. Jeg hadde regnet med at det kom til å være en del siden det er høysesong, men er likevel overrasket over omfanget.

Vel inne på galleriet var det et velsmurt maskineri, men vanskelig å kunne stoppe opp for å studere bildene skikkelig. Men vi fikk se hans mange selvportretter (vi ble enige om at han var datidens Kardashians, men med sin måte å lage en selfie på), hans potetspisere, kirsebærblomstringer, rommet sitt og ikke minst solsikker. Billedforbud gjør at vi ikke har så mange bilder derfra. Men ungene tok seg god tid, leste om mannen og hans tragiske liv, med både avkuttet øre, psykiske problemer og til slutt selvmord. Samtidig så vi en mann som hadde en familie som han var veldig glad i og mange kunstnervenner, som han alle holdt kontakten med via brev. Brevene hans er også utstilt. Og selvsagt er han en særdeles dyktig maler, som både har latt seg inspirere og inspirert andre kunstnere.

Etter et par timer var vi forsynte og satte kursen mot hotellet som ligger i en forstad, for er det en ting vi har lært er det at du skal være tidlig ute hvis du skal ha noe her, det være seg hotellrom eller billetter…

Det er jo ikke rettferdig å skulle sette stedene vi har vært på opp mot hverandre. MEN der tyskerne (Norge)har kjappe og enkle systemer for billetter og mindre kø, mangler de det her. Tradisjonelle kort som må blippes inn og ut på alle stasjoner og tog, gjør av- og påstigning lite smidig, og i stedet for en gruppebillett til museet, fire ulike billetter som må hentes opp på mobilen og scannes. Her har de en jobb å gjøre. Men nettet funker jo, så det er mulig.  Men det de taper på effektivitet tar de igjen på sjarm. Her er så vakkert, her er så utrolig mange flotte hus og så mange steder man kan slå seg ned. Hadde jeg vært alene hadde jeg bare tuslet rundt i små smug, tatt bilder og satt meg ned på utecafé etter utecafé og bare kjent på atmosfæren. Men det får bli en annen gang.

Siste dagen i Berlin. To drømmer har allerede blitt oppfylt, det er 12 timer til nattoget går, sola skinner, og vi kan velge og vrake i ulike tilbud. Siden dette er en tur som også må legges opp på ungenes premisser får de lov å være med å bestemme hva vi skal gjøre. Aigin foreslo Check-point Charlie og jeg Berlin Zoo (!). 

Checkpoint-Charlie er kanskje den mest kjente grenseovergangen mellom Øst- og Vest-Berlin. Museet tar for seg historien fra 1945 og fram til murens fall i 1989. Men der er også en del som er viet til menneskerettighetsforkjempere som Ghandi og Walesa. Her er det flusst av informasjon om ulike måter en har prøvd å krysse muren på, ulike farkoster som har blitt brukt i fluktforsøk og historiene til de som lyktes og mislyktes. Det er også kunst inspirert av muren og dens historie. Det er informasjon om NATO, og en egen seksjon dedikert Raoul Wallenberg, og var kanskje det siste som fenget mor sjøl mest. Den unge ingeniøren i familien lot seg rive med av de ulike farkostene brukt til å smugle mennesker over grensa. Kaisa lot seg ikke imponere over noe spesielt.

Man kan spørre seg om det noen gang kan bli for mye informasjon? I dette tilfelle tror jeg at jeg må si ja. Gjenstander og bilder forsvant i tekstplakater på 4 språk. Det ble et litt overveldende inntrykk, og det ble vanskelig å orientere seg. I tillegg var det fysisk vanskelig å finne frem i mange små rom. Vil jeg anbefale det videre? Tja, for historisk interesserte unge og voksne med god tid, ja. For en 10åring, nei definitivt ikke barnevennlig (ja sånn rent bortsett fra museumsbutikken da). 

På vei ut kunne man se selve checkpoinet, det kostet en formue for et arrangert bilde. Selfien var gratis, men speilvendt.

Sola skinte fra nesten skyfri himmel på vei til neste undergrunnsstasjon. Det var jo derfor helt perfekt å stoppe på en strand som vi slumpet over midt i Berlin. Med strandbarer og det hele. Vi hadde fremdeles 10 timer til toget skulle gå. Så det ble god tid til is, brus og chilling i solstoler. Man kan lure på om han kule svensken noen ganger tar av seg skinnjakka…

Neste stopp var dyrehagen, det politisk ukorrekte valget på turen. Jeg er selvsagt av den oppfatning av at dyr har det best i naturen, og ikke i fangenskap. Samtidig var ungenes entusiasme i taket over alle dyrene de fikk se. Men også her tror jeg at en kanskje har en mulighet for å skape engasjement for naturen. Vi snakket om rødlisting og naturlig økosystemer. Og om dyr i fangenskap. Hvordan balansere kommentaren “Dagen min er perfekt jeg har sett en panda” med en elefant som ser ut som han filmet med boomerang-filter ett skritt fram ett tilbake hele tiden mens vi var der (Jeg vet ikke om det er normal elefantoppførsel, det bare virka som han kjeda seg så sinnsykt)? I tillegg til dyreparken er det også et akvarium, der var ikke vi. Vi brukte 3 timer på å komme oss gjennom parken. Aigin likte kondoren med utspilte vinger for en vingepuss best. Kaisa pandaen og pingvinene. Mor sjøl er mest ambivalent til det hele. Kan det anbefales? Tja igjen. Har ikke et klart svar. Vondt og fint på samme tid. Skal ærlig innrømme at flamingoer og fugler i all verdens farger på nært hold er fascinerende. Ville jeg noen gang fått sett dem i sitt rette element? Neppe. Er deres fangenskap riktig for min fornøyelse? Nei. Kan det skape et større engasjement for naturen? Ja. Og her stopper jeg debatten min med meg selv.

En ting vi ikke er så flinke til er å stoppe opp for å få påfyll av mat. Så da vi hadde gått parken til endes var vi skrubbsultne alle sammen. Valget falt på Hard Rock café. Ikke tysk cuisine i dag heller. Men som sagt ungenes premisser er litt viktig også her. De har vært flinke til å prøve nye smaker, selv om ikke alt smaker like godt.  

Interrail består av en del venting, og det har vi blitt gode på. Det er viktig å ha med pc?, kortstokk, niste og rikelig å drikke. 🙂 Og sannelig kunne en ikke vinne interrailtur på isteflaska. Så var det klart for en ny natt på toget, vi trodde vi skulle få egen kupé, men det gjorde vi ikke… Det var litt ekstra romslige seter i familiedelen av ei vogn. Så vi ble litt skuffa da vi gjorde oss klar til en ny tognatt. Og ja den tøffe svensken tar av seg skinnjakka av og til.