Nytt land, nye muligheter interrail dag 4

Etter en heller kummerlig natt på toget, der det kun var Kaisa som fikk “en god natts søvn” var det togbytte i Duisberg, en by ikke så langt fra den nederlandske grensa. Klokka var ikke mer enn kvart over seks, så det blir sene netter og tidlige morgener. Heldigvis er det stort sett noen steder som serverer en varm kopp drikke eller en brezel, som var det nærmeste jeg kom et tysk måltid i denne omgang.

Nytt tog mot Amsterdam og dagen er godt i gang. “Å reise med tog er så smooth,” sier Kaisa, og det har blitt en favoritt måte å reise på. Det sysselsettes med tegning eller serier på skjerm. Ikke alle har like stor interesse å se ut av vinduet hele veien. Togene har ikke vært like fulle som første kvelden, heldigvis, men man føler likevel man er tett på de andre. Jeg hadde sett for meg litt skifting av klær på toalettene, men det kan man bare glemme. De hadde fortjent en egen bloggpost. For å si det sånn, du ønsker å komme borti minst mulig, og leve etter prinsippet kjapt inn- kjapt ut…

Litt før halv ti ankom vi Amsterdam, vi fikk låst inn bagasjen og hentet billetter til videre transport. Planen for dagen var å prøve å slå køen ved Anne Franks hus ved å være der tidlig. Så vi gikk langs kanalene bort til Prinsengracht hvor det ligger. Turen tok litt lengre tid enn planlagt, da hele Amsterdam er så vakker, har så mange vakre hus, og så mye ta bilder av. Vi måtte selvsagt også forklare at en Coffee Shop ikke bare selger kaffe, og da skjønte de hvorfor halvparten av tingene i souverirbutikkene var fulle av cannabisblader…

Uansett, vi var på vei til Anne Franks hus.  Å slå køen kunne vi bare glemme. Her var folk i tusentall, og billettene selges kun på nett. OG de legges ut en måned i forveien. Noen få legges ut samme dag klokka ni, på nett. Så i forhold til interrail og “spontanitet” er det ikke så lett å planlegge slikt, hvert fall ikke når en har bare litt over et døgn til rådighet, for ikke bare må du velge dag for en billett, du må velge tidspunkt også. MEN vi fikk da noen bilder, og jeg fikk sneket inn nok en historieforelesning til kidsa!

I samme gate ligger også The Pancake Bakery, og mens andre står i kø for å få “metta si” på en Coffeeshop, står altså vi i kø for å spise pannekaker. Ja, du leser rett… Kø for å spise pannekaker.  Det er en av spesialitetene her, og The Pancake Bakery skal ha byens beste. Du får ei svær pannekake som toppes med det du måtte ønske, salt eller søtt. Og de er svære, ungene klarte ikke å sette til livs sine.

Mens vi satt der var det en mulighet til å planlegge dagen videre. Klok av skade med Anne Franks hus, tenkte vi at kanskje Van Gogh museet kjørte samme opplegg med billetter på nett. Jaja men sann, det gjorde de, men vi fikk bestilt billetter og gjorde oss klare til en spasertur gjennom Amsterdam, for alt her er egentlig i gangavstand.

Første stopp på turen var en tur innom Amsterdams minste hus. og det er omlag en meter bredt. Aigin greide lett å dekke vidden med sine armer. Jeg leste et sted at grunnen til at fasadene er så smale er at de måtte betale skatt på bredden av huset, det resulterte i smale hus som er bygd oppover i tre, fire etasjer og innover, og et hus som er smalt i front kan vides ut bakover.

En annen ting jeg la merke til var at mange kroker i trinser øverst, sikkert for å heise opp møbler ol nå til dags.

På vei mot museet gikk vi oss litt bort… Og det var ikke så lurt for det er varmt i storbyer når sola skinner, utfordring var det  å huske at ikke alt er fortau, men sykkelveier. Og de er hissige på bjella om du er i veien…  Jeg lurer litt på hvorfor vi er så forskjellige? Vi har el-sykler, hjelmer, vester og sikkerhetsutstyr så det holder. Mens de har  sykler som ser ut som de er henta fra brelettreklame, og ungene sitter bakpå uten barnesete, eller hvis de er små, i små seter frampå rattet. OG de eneste som har hjelmer er amerikanske turister…

Vi bestemte oss for å hoppe på en trikk i stedet for, og så satte vi kursen mot Van Gogh museet, nok en gang, men denne gangen i riktig retning… Og vi var ikke alene… her er så sinnsykt mye folk, les turister, at det er overveldende. Jeg hadde regnet med at det kom til å være en del siden det er høysesong, men er likevel overrasket over omfanget.

Vel inne på galleriet var det et velsmurt maskineri, men vanskelig å kunne stoppe opp for å studere bildene skikkelig. Men vi fikk se hans mange selvportretter (vi ble enige om at han var datidens Kardashians, men med sin måte å lage en selfie på), hans potetspisere, kirsebærblomstringer, rommet sitt og ikke minst solsikker. Billedforbud gjør at vi ikke har så mange bilder derfra. Men ungene tok seg god tid, leste om mannen og hans tragiske liv, med både avkuttet øre, psykiske problemer og til slutt selvmord. Samtidig så vi en mann som hadde en familie som han var veldig glad i og mange kunstnervenner, som han alle holdt kontakten med via brev. Brevene hans er også utstilt. Og selvsagt er han en særdeles dyktig maler, som både har latt seg inspirere og inspirert andre kunstnere.

Etter et par timer var vi forsynte og satte kursen mot hotellet som ligger i en forstad, for er det en ting vi har lært er det at du skal være tidlig ute hvis du skal ha noe her, det være seg hotellrom eller billetter…

Det er jo ikke rettferdig å skulle sette stedene vi har vært på opp mot hverandre. MEN der tyskerne (Norge)har kjappe og enkle systemer for billetter og mindre kø, mangler de det her. Tradisjonelle kort som må blippes inn og ut på alle stasjoner og tog, gjør av- og påstigning lite smidig, og i stedet for en gruppebillett til museet, fire ulike billetter som må hentes opp på mobilen og scannes. Her har de en jobb å gjøre. Men nettet funker jo, så det er mulig.  Men det de taper på effektivitet tar de igjen på sjarm. Her er så vakkert, her er så utrolig mange flotte hus og så mange steder man kan slå seg ned. Hadde jeg vært alene hadde jeg bare tuslet rundt i små smug, tatt bilder og satt meg ned på utecafé etter utecafé og bare kjent på atmosfæren. Men det får bli en annen gang.