Author: hanne.k.oien@gmail.com

Ser at gårsdagens reisebrev var preget av at jeg hadde sovet lite, og snakket mye som søvn eller mangel på sådant. Så derfor var det deilig å våkne uthvilt til mange uvante lyder fra Meinekerstrasse utenfor. Å være på tur er som å drømme i våken tilstand, hvert fall når det er lenge mellom hver gang en beveger seg utenfor kommunegrensa.

Som sagt var det å reise på interrail en drøm som jeg lenge har hatt. Mine barn drømmer om andre ting, og interrail var knapt nok noe de hadde hørt om. I disse flyskamtider er vi jo ganske trendy i så måte. Men det var ikke det som i utgangspunktet var begrunnelsen for å velge tog i år.

Som sagt har vi ulike drømmer. Kaisa ville gjerne se en kunstutstilling, da var jo det lett å bestemme seg for Salvador Dali utstillingen på Potsdamer Platz. En kunstner som ligger tett opp til illusjoner eller drømmer. Her var det mange fascinerende kunstverk i ulike utførelser og med ulike motiver. Noen litt for vågale (kanskje) for ei jente på 10, men mennesker uten klær er jo en del av kunsten. 🙂  Da jeg satte meg i den store munnsofaen kom jeg også på at jeg i min ungdom var den stolte eier av en Salvador Dali parfyme. Livet går i sirkler; virkelig. Alt i alt en flott utstilling, selv om de mest kjente verkene ikke finnes her.

Er du 10 og på Potsdamer Platz, er det umulig å ikke legge merke til The mall of Berlin, så de pengene som var spart til ferien fikk kjørt seg. Etasjer med butikker med alt en jente (og mor) kan drømme om. Flamingoer i alle tenkelige fasonger får ikke plass i kofferten hjem, bare en liten en. 

Forresten er ble Potsdamer Platz bombet sønder og sammen under 2. verdenskrig, men har reist seg som en fugl Fønix fra asken, og er, som Aigin så treffende kalte det, Berlins svar på Times Square.

Aigin har ikke samme drømmer som Kaisa, naturlig nok. Han drømmer og biler og Autobahn. Og det var hans største drøm for denne turen: Å kjøre sportsbil på autobahn. Og her får Daniel ordet.

Daniel: Kvelden før fikk vi tak i en kabriolet i utkanten av Øst-Berlin. Jeg hadde ikke lyst å kjøre grisedyr bil gjennom Berlin sentrum, så det passet perfekt. S-Bahn-appen er ypperlig til å planlegge reiser, så den anslått timelange turen med T-bane, tog og trikk fra hotellet til avhentingen nær Lichtenberg ble unnagjort på under 40 minutter. Interessant nok må man bruke en annen app for å kjøpe billettene… tysk effektivitet har sine sandkasser.

Etter å ha varmet opp med en kort kjøretur til den lille bygda Fredersdorf-Vogelsdorf fant vi ut hvordan man skulle ta ned taket. Etter det kjørte vi tilbake til motorveien i god stil, men i maks 20 km/t fordi bilen hadde bestemt det. Det tok ca 10 minutter å finne ut at dette var fordi jeg hadde kommet borti en knapp på rattet som setter fartsbegrensning, og ikke fordi vi hadde tatt ned toppen feil eller noe sånt.

Jeg klarer fortsatt ikke å forstå hvorfor en slik knapp er funnet opp, eller hvorfor den er plassert på rattet. Eller hvorfor innstillingen kan overstyres gjennom kickdown på gasspedalen. Uansett fikk de lokale en morsom forestilling.

Så var det rett på Autobahn. Det gikk overraskende fort å komme opp i fart i den bilen, men det gikk nå ikke så mye fortere enn det gjør i Danmark. Vi kom oss dog raskt av banen og mot øst for å finne noe å spise samt finne ut av flere av bilens hundrevis av innstillinger.

Etter en fin italiensk lunsj i Müncheberg dro vi på sightseeing for å se det som antakelig er Tysklands minst besøkte attraksjon: pyramiden i Garzau. Du må bare google det. Men vi fikk nå testet bilens offroad-egenskaper før det bar tilbake mot Berlin via Eberswalde for å få litt mer Autobahn før vi ga oss.

Kort tid etter at vi kom opp i 150, sovna fartsgutten Aigin i sitt komfortable mercedeske skinnsete. Så jeg cruiset rolig tilbake i ca 120 mot Berlin mot en avslappende bensinfylling.

Så til slutt tilbake i Berlin.

Har ikke sagt så mye om området vi bor i: Kurfürstendamm, men her er alt du kan drømme om av matopplevelser og butikker. Jeg liker dette området skikkelig godt. Her er også historie med Kaiser Wilhelm gedächtniskirche som ble bombet og ikke gjenoppbygd, men derimot ble den innlemmet i en ny kirke.

Og alt av undergrunnsbaner ligger i området, og tar deg raskt dit du måtte ønske. Jeg digger baner, som er kjappe og effektive. Og når billetter enda kan kjøpes i app, er verden enkel. Eller tilsynelatende enkel, for til effektiv å være har de ikke vært like effektiv på nettfronten. Og her er det eneste negative jeg har å si om Berlin. Midt i Berlin er det bare edge, og det er så tregt at å laste en snap fra poden på biltur er umulig, 4G på Mårøya er som et høyhastighetstog i forhold.  Å være på nett er bare noe man kan drømme om.

Da var det plutselig virkelighet, ungdomsdrømmen. Jeg er på interrail, ikke som ungdom men som voksen med hele familien med. 🙂

Det å dra på interrail fra Finnmark byr på sine utfordringer,  siden det fins hverken toglinjer eller tog. Så vi har juksa litt og kjørt til Malmø. Ja det er jo heller ikke helt sant. Jeg fløy til Oslo på husmorferie først, for å få rocka litt. Men så så kjørte vi til Malmø.

Malmø er jo bare et steinkast unna København, og slikt sett bare en svipptur unna kontinentet, så det kan anbefales som utgangspunkt for en interrail. Og for å være helt ærlig har vi ikke kjøpt sånn ekte interrailbillett, for vi fant ut at billett for billett på strekningene vi ville dra på var billigere. OG billigere er bra, når man føler at å bo på “ungdomsherberge” er for ungdom… Så vi går for billige hoteller og airbnb, som egentlig passer best for familier som oss, men selvsagt er dyrere. Men nok om det.

I København måtte vi vente på toget litt lengre enn forventa, og da det omsider kom mangla to av vognene, så det var stappfullt. Vi hadde sett for oss litt nattogsstandard fra Norge, men der ble vi litt skuffa, her var hverken puter, pledd, sovemaske eller soler man kan legge bakover. Det var rett opp og ned. Men vi skal ikke klage. Vi hadde jo egne seter, og siden det var manko på to vogner så lå det folk strødd i midtgangen. Men når Europa kaller, så kaller Europa.

Etter av og på søvn i et par tre timer, der man stadig våkner av pling på hver stasjon eller at man merker at man ligger og gaper, så glemmer man det meste når man ankommer Hamburg i soloppgang. Og Hamburg Haubtbahnhof, har McDonalds så der spiste vi….. kyllingnuggets. Til frokost…

Så var det klart for neste etappe. Hamburg-Berlin. Togstandarden var betraktelig bedre, og togturen var unnagjort på knappe to timer. Så da klokka slo ni var vi klar for sightseeing. Berlin Mark Hotel har fine rom, men ikke så greit å bli møtt med småsur betjening etter minimalt med søvn og null vilje til å i det hele tatt prøve å se om noen rom var klare…

Første stop på dagens sightseeing var Eastside Gallery. Her finner man restene av Berlinmuren, om lag 1,3 km som i 1990 ble malt av kunstere fra 21 ulike land. Stakkars ungene mine kan jo ikke bare se Berlinmuren og det er det. Her er det historieforelesning om kald krig, øst/vest og ulike ideologier, men samtidig, hvor bedre gjøre det enn akkurat her!

Derfra til neste landemerke Fernsehturm i  Berlin. Det kule tårnet som rager 250 meter over bakken. Siden vi var litt slitne av lite søvn og hadde trasket lengre enn langt, så fant vi ut at vi droppa Alexanderplatz til fordel for Nikolaiv-vierteil.

Og det må jeg bare si, fra et tjåkefullt område rundt Alexanderplatz og  er det som å gå inn i en eller annen slags portal. Nikolai-vierteil omkranser Nikolai kirken og her er det brosteinslagte gater, små kafeer (av ymse kvalitet vel og merke), små butikker og helt bilfritt. Man har ikke følelsen av at man er i en by med over 3,5 million innbyggere.

Etter en lunsj (av ymse kvalitet og enda to timer til innsjekk) gikk turen til Potsdamer Platz og videre derifra til Holocaustmonumentet midt i Berlin. Nok en historieforelesning fra mor sjøl, og andektig fotografering. <3

Så Brandenburger Tor  og Platz des 18. März, historieleksjonen var ikke like lang, for takket være Ketil Stokkan kan man ikke være her uten å få sangen Branderburger Tor på hjernen…. Men her er det folk fra alle verdenshjørner og underholdning av ulikt slag. Og siden vi alt allerede hadde gått dagens tilmålte skritt kunne vi like gjerne gå noen skritt til for å se riksdagsbygningen, før vi tok buss hjemover til hotellet.

Alt i alt må jeg si at jeg beundrer ungene for å traske Berlin rundt uten særlig mye søvn i forkant uten å klage. Å være med på interrail og påfølgende byvandring er ikke for pyser! :-O

Sees i morgen,

Hanne

Ps Tysklands sans for orden er  helt superb

Og Kaisa klarer ikke å takle lukten av undergrunnsbanen så hun lukter i en tyggispose 🙂

twitternovelle #2
Høyhæla pumps. Godt brukt. Sko ikke for salg, resten er.

— Hanne Øien (@Hanne_Karenina) 21. april 2018

Twitternovelle #1
Hun var solskinn, men i profil så ansiktet ut som en måne i ne.
Hun var på Nordpolen og Sydpolen.
Aldri et sted midt i mellom.

— Hanne Øien (@Hanne_Karenina) 14. april 2018

Som lærer har jeg alltid ønsket å engasjere elevene. Noen ganger, som nå, har jeg også latt meg engasjere ekstra i det temaet vi holdt på med før jul: Plast i havet. Det meste av jorda er hav som livet på land avhenger av, og jeg har lært masse.

Visste du:
*at over 50% av oksygenet vi puster inn kommer fra havet?
*at havet binder karbondioksid, men når det når metningspunktet vil drivhuseffekten gå fortere?
*at mikroplast fra syntetisk tøy, plastkuler i kosmetikk og plast som blir malt i stykker tiltrekker seg miljøgifter?
*at fisk tror at mikroplast er plankton?
*at hver 3. fisk langs norskekysten har plast i magen?

Dette er skremmende, spesielt ettersom det tar så lang tid før plasten brytes ned: 450 år faktisk for ei plastflaske, en plastpose 10-20 år. Og vi er på ingen måte forskånet. Man har dessverre en lei tendens til å tro at dette gjelder alle andre. Slik er det ikke! Dette ble funnet i magen på en torsk her i Kjøllefjord i dag:

Når vi vet at vi er så avhengige av havet som vi er så tenker jeg at det er bare å brette opp ermene og sette i gang. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt. Mitt bidrag i kampen mot plasten er salg av miljøvennnlige handlenett fra Bnice.  Logoen har Zlatina Petkova laga basert på ideen som kom etter å ha jobba med Plast i havet. Det ser slik ut:

Og dette er en win win win situasjon:

1. Du kjøper et miljøvennlig nett du kan bruke flere ganger, ergo færre nett som har et potensiale til å havne i havet
2. Det blir brukt mindre plast
3. Overskuddet på 30 KR pr nett blir gitt til den klassen i Lebesby kommune som plukker mest plast i strandsonen.

Jo flere nett som kjøpes, jo større blir summen til klassen som vinner. Lignende ryddedugnader avsluttes i disse dager gjennom Norden i skolen. Det blir litt feil årstid for oss her oppe til rydding av strandsone, men jeg håper at en ekstra inntekt kan gi enda større motivasjon for rydding!

For å kjøpe nettet kan du ta kontakt med meg på telefon, e-post eller sms.

Nettet koster 100 kr. pluss evt porto. Nettet kan også kjøpes på Nordkyn Bok og papir.

Her ser dere Kim Andre som stilte velvillig opp som fotomodell for produktet, helt spontant og helt fantastisk.

Ikke nok med det mens vi var på kaia fikk vi fersk torsk, ferdig filetert. Jeg føler at prosjektet allerede har god karma. ❤️

Pay it forward !!

Det er mye jeg kunne ment meget om den siste tiden. Mannegruppa Ottar, Den amerikanske valgkampen, Therese Johaug, hvem som røk ut av skal vi danse,  bare for å nevne noe. Jeg har selvsagt meninger om alt dette, men det er ikke gjenstand for dagens blogg.

 Kreativitet er…

Det har vært stille på bloggen lenge, men det er ikke fordi jeg ikke har kreative ideer, det er bare for mange av dem. Jeg kaller det kreativt spreng! Det er som ping-pong baller som spretter rundt, og som jeg så vidt får tak i, skrevet en setning eller to om, før hverdagen innhenter meg, med tusen andre gjøremål!

Jeg er tusen-prosjektetenes mor og jeg hadde som nyttårs-forsett at jeg ikke skulle begynne på et nytt prosjekt før jeg var ferdig med de jeg hadde. Januar hadde ikke blitt snudd på kalenderen før det forsettet var en saga blott. Og Pinterest gjør ikke saken lettere, jeg har et board som heter projects to try… der er det mye. På boardet Things I´ve made  ligger det ett bilde…

Og som tusen-prosjektenens mor, har jeg jo selvsagt fått tusen-prosjektenes barn. De har minst like mange ideer som de vil at jeg skal hjelpe dem med å sette ut i live. Heldigvis har “noen” vært raus med kreativgenet i familien, så første spillefilm ble laget ved hjelp av deres kusine Nora Øien.

Omsider ble prosjekt Lavalampe en realitet i løpet i helga. Et prosjekt Aigin har funnet inspirasjon til på Youtube. Jeg har ikke stilt opp med annet enn mobilen som kamera, men gu´ så morsom lørdagsettermiddagen ble…

Og denne gangen ble lavalampa viktigere enn hvem som røk ut av skal vi danse!

Jeg har akkurat lest en artikkel i Morgenbladet som handlet om vennskap mellom voksne mennesker på 1800-tallet og tidlig 1900-tallet. De hadde sterke følelser for hverandre, og var ikke redde for å uttrykke det til hverandre gjennom brev, gaver og samtaler med hverandre. Noen reiste og bodde sågar sammen store deler av livet. I tillegg leser jeg om et inderlig, men komplisert vennskap i oppvekstromanen Mi briljante venninne. 

Det fikk meg til å tenke på hvordan vennskap er i dag. Brevene fra 1800-tallet er erstattet med sosiale media, men kjærlighetserklæringene blant de unge hagler:
“Disse tre  jentene gjør hverdagen sååå mye bedre!”❤️                  “Alle burde ha en NN i livet sitt. Ælske dæ himmelhøyt!”
“Det var et fint bilde av deg. Du er fantastisk!”

Er disse følelsene forbeholdt de unge, eller har vi som har levd lenger lov til å føle det på den måten? Og er det slik at slike intense vennskap forsvinner når man blir eldre?

Jeg vil si snarere tvert i mot. Vennskap er minst like viktig når du er voksen, selv om vi kanskje ikke uttrykker det på samme viset. Noen venner har du med deg fra barndommen, noen forsvinner på veien. Nye vennskap formes i ungdommen, noen av disse forsvinner også på veien, mens andre blir. Så blir man voksen, og man kan ikke lenger bare gå bort og ukomplisert spørre: “Skal æ være lamme dæ?” Vennskapene blir nå til gjennom felles verdier, felles interesser, at man er på samme sted i livet, eller at man har god kjemi rett og slett. Uansett om vennskapene er gamle eller nye, anser jeg dem som en viktig og vesentlig del av livet også som voksen. Og  i tillegg når man er voksen er det så mange fler å ta av, man kan ha venner som er mye yngre og mye eldre, alt er greit, heldigvis!

Vennskap som er fundert på ærlighet, omsorg og åpenhet er de som lever lengst, tror jeg. Da spiller det kanskje mindre rolle hvor mange kilometer man er borte fra hverandre så lenge disse grunnpillarene er på plass. Selv om jeg, personlig, kjenner at “det riv i hjerte” når jeg vet at det er lenge til jeg ser noen av mine beste venner igjen.

Kanskje er vi ikke like inderlige som på 1800-tallet i våre vennskap, eller kanskje vi er det? Men vi sier det ikke like tydelig med trompeter, basuner og storslåtte fanfarer. Uansett har jeg skjønt betydingen av noe som voksen, som jeg ikke skjønte rekkevidden av da jeg åpnet et av mine konfirmasjonskort for lenge siden:
“Venner er den familien du velger selv!”

De fleste av oss drømmer, noen mer enn andre. Mange lar drømmen bare bli med det – en drøm- Men Kjell, den selverklærte Kardinalen av Finnkirka, er ikke sånn. Han drømmer store drømmer. Og han gjør noe med dem, han realiserer dem, ikke bare til glede for seg selv, men også for andre, for det er sånn han er!

Denne uka har han realisert nok en drøm som rundt hundre andre mennesker har fått tatt del i. Det som har vært en liten historie, i én familie, på ei øy i Laksefjorden har nå blitt en del av noe større, noe grensesprengende.

Det hele begynte i 1903 da et pomorskip kom til Mårøya, ombord hadde de en ung byssegutt som var død. Etter sigende skal han ha blitt skoldet i hjel da han fikk ei gryte med vann over seg. Min oldefar fikk forspørsel om de kunne gravlegge han på Mårøya, noe de fikk etter han hadde forsikret seg om at denne gutten ikke hadde blitt mishandlet. Min bestemor, som da var 10 år, fikk ikke være med på dette, men snek seg av gårde likevel.
Mannskapet kom med han i en trekiste, de holdt en enkel seremoni før de reiste et  russisk ortodoks kors som de hadde laget av det de hadde for hånden.

Denne historien har vi blitt fortalt gjennom fire generasjoner. Det har seg nemlig slik at den første turen ungene går, når de har lært å gå, er til «Russegrava», akkurat passe langt for noen små ben. Vel fremme fikk en som oftest kjeks, saft og en liten dose historiekunnskap.

Kjell har ikke vokst opp med denne historien, han har fått den servert i voksen alder og blitt grepet av den. Han drømte om å finne ut hvem den unge gutten  var og hedre han med et nytt kors. Det klarte han. På onsdag, på Mårøya badet i sol, kom 85 mennesker for å være med på seremonien som var verdig og rørende.

Det var nordmenn og russere i skjønn forening, akkurat som i pomortiden. Stor politikk var ikke et tema og vennskapsbånd ble knyttet. For å si det med en av mine elever: «Jeg tror ikke det er så store motsetninger mellom mennesker, jeg tror at vi på individnivå er ganske like!»
Det er jeg helt enig, det er bare det at noen av oss våger å drømme litt større.

Takk Kjell!

https://tv.nrk.no/serie/distriktsnyheter-nordnytt/DKTR99061516/15-06-2016#t=3m57s

Alle foto Daniel A Øien

Jeg vet noe som ikke du vet! Jeg vet hvem som har vunnet klassequizen 2016. Og det er alt du får om akkurat det i denne bloggposten.

Men vi har jo selvsagt litt andre opplevelser å dele med dere! Dagen i dag begynte som i går: Grytidlig. Buss til NRK, og vi  bor kanskje lengst vekke, men det er en fordel å være langt framme i alfabetet, for på NRK går alt i alfabetisk rekkefølge på ventelista! Når det er sagt er det venting nok når man er mange! Da er det godt at vi er gode på venting. Og vi har en uoffisiell 1010! konkurranse gående, Elias har foreløpig høyeste score: 3452.

Spesielt Elias er god på venting, som kan ligge i hvilken som helst posisjon og fremdeles få seg en powernap før man skal prestere. Og prestere (posere)det må man når man skal på TV.

I dag var det duket for nye prøver, opptak av superfinalen, og promoinnslag. Man skal juble riktig, man skal rope ut, man skal se spent ut, i høyre kamera, i venstre kamera og sitte rett i ryggen. Det siste blir etterhvert vanskeligere og vanskeligere for de er plassert på krakker tett i tett, og da var det kanskje ikke så lurt å servere wiener i lompe med stekt løk til lunsj…Det er ingen intimsfærer å snakke om på NRK, ikke for programlederen heller. Når hun må trekke opp buksa eller blir svett så ser vi det, men best av alt, hun er lite pretensiøs så hun vitset like godt om det.

Heldigvis gikk opptakene litt kjappere i dag og teknikken funka som den skulle. Og vi hadde ganske tight med tid for å komme oss til flyplassen, men vi rakk det akkurat, enda godt de hadde forskjøvet buss avgangen en halv time fram!

Det ble jo selvsagt litt tid til kjendisspotting i dag også: Hasse Hope kom tassende forbi og Kåre Magnus sykler på jobb, tar sykkelen med inn og har mer skjegg enn det vi trodde, så vet dere det. Men man føler virkelig at man har vært tett på en kjendis, når man har vært på do med en! Takk til Karen Marie Ellefsen for et kort, hyggelig opphold! 🙂  Og selv de voksne lærene (spesielt de uansvarlige) måtte ha selfie med Selda!

I skivende stund sitter vi i Tromsø, koser oss og venter på flyet. Ungdommene koser seg virkelig! Man blir aldri for gammel for SAS sine klistrebøker!

Og dere trenger ikke spørre oss hvordan det gikk, for vi har øvd på pokerface:

Husk å se på på NRK 14. mai for da skal to dager med opptak bli til en times sending!

Forbli pålogga! 😀

Det å være med årets 10-klassinger på tur, er ikke et latmannsliv. Ikke før har man kommet hjem fra klassetur der alle skulle være i bussen til kokka 08.00, før vi var i gang med samme kjør igjen.

Vi ble hentet for å bli tatt med til NRK.

Det ble vi møtt av vertinnene våre og tatt med til garderoben og sminken.  Noen var mer komfortable enn andre i sminkestolen. Du kan jo selv gjette hvem…

Deretter var det litt mer venting. Det tar sin tid når det er 57 elever som skal gjennom foundation og pudderkvast. Tida ble brukt til litt mer quizzing, selv om jeg hadde glemt Donaldquizen på hotellet. Vi pugget hovedsteder før vi spilte 10×10 inntil radioen ville ha sitt.

Og det fikk dem.

Og for oss som ville ha et metaperspektiv på tilværelsen kunne vi se på NRK på NRK!

Etter et par timer var det klart for prøver i studio: For et maskineri som skal i gang: Mygger skal på, minst 6 kameraer skal synkroniseres, det er rekvisitter som skal på plass, 19 datamaskiner som skal fungere sammen. Det er lyd, sminke og hårspray, det rokkeres blant publikum for noen har for mye mønster på skjorta, det springer folk inn og ut og har jobber jeg ikke ante fantes. Som for eksempel “lysmannmedstavsomsnurspotitaket” (Og det var ikke få, over 60. Jeg talte dem spotter altså, ikke menn). Og midt opp i denne virrakken sitter våre flott ungdommer og tar seg godt ut.

Ja nesten like bra som Selda, for hun var i en klasse for seg!

Og midt i prøvene fikk vi besøk av selveste Dan Børge Akerø, eller QuizDan som han heter nå når han hverken er Fredan eller Lørdan. (For å være helt ærlig vet jeg ikke om ungdommene visste helt hvem han var… Det gjorde derimot lærerne på 50 +! (ok da 40+))

I lunsjen ble det virkelig fart i kjendisspottinga, som til da hadde bestått av Sofia på NRK Super… Der var Anne Rimmen, Marte Stokstad og Nadia Hasnaoui, iført bunader på vei ut fra sminken og til 17. mai opptak antar jeg. Og hestehalen til Agnethe på vei inn i sminken. Så var det klart for  opptakene til Klassequizen. De kan jeg ikke si så mye om siden det ikke skal sendes før den 14.mai. Stikkord er likevel: Spenning, tekniske problemer, venting, quizzing, smarte ungdommer, spenning, venting, tekniske problemer, quzzing, smarte ungdommer osv… Det er ingenting som er avgjort og en ny dag med opptak i morgen.

Så var det middag i NRK-kantina som var skuffende tom for kjendiser før vi skulle på guida tur gjennom NRK. Her er løypa:

Og da vi kom hjem ble hestehalen til Agnethe til hele Agnethe der hun plutselig sto i heisen!

Det må være et tegn!