Ser at gårsdagens reisebrev var preget av at jeg hadde sovet lite, og snakket mye som søvn eller mangel på sådant. Så derfor var det deilig å våkne uthvilt til mange uvante lyder fra Meinekerstrasse utenfor. Å være på tur er som å drømme i våken tilstand, hvert fall når det er lenge mellom hver gang en beveger seg utenfor kommunegrensa.
Som sagt var det å reise på interrail en drøm som jeg lenge har hatt. Mine barn drømmer om andre ting, og interrail var knapt nok noe de hadde hørt om. I disse flyskamtider er vi jo ganske trendy i så måte. Men det var ikke det som i utgangspunktet var begrunnelsen for å velge tog i år.
Som sagt har vi ulike drømmer. Kaisa ville gjerne se en kunstutstilling, da var jo det lett å bestemme seg for Salvador Dali utstillingen på Potsdamer Platz. En kunstner som ligger tett opp til illusjoner eller drømmer. Her var det mange fascinerende kunstverk i ulike utførelser og med ulike motiver. Noen litt for vågale (kanskje) for ei jente på 10, men mennesker uten klær er jo en del av kunsten. 🙂 Da jeg satte meg i den store munnsofaen kom jeg også på at jeg i min ungdom var den stolte eier av en Salvador Dali parfyme. Livet går i sirkler; virkelig. Alt i alt en flott utstilling, selv om de mest kjente verkene ikke finnes her.
Er du 10 og på Potsdamer Platz, er det umulig å ikke legge merke til The mall of Berlin, så de pengene som var spart til ferien fikk kjørt seg. Etasjer med butikker med alt en jente (og mor) kan drømme om. Flamingoer i alle tenkelige fasonger får ikke plass i kofferten hjem, bare en liten en.
Forresten er ble Potsdamer Platz bombet sønder og sammen under 2. verdenskrig, men har reist seg som en fugl Fønix fra asken, og er, som Aigin så treffende kalte det, Berlins svar på Times Square.
Aigin har ikke samme drømmer som Kaisa, naturlig nok. Han drømmer og biler og Autobahn. Og det var hans største drøm for denne turen: Å kjøre sportsbil på autobahn. Og her får Daniel ordet.
Daniel: Kvelden før fikk vi tak i en kabriolet i utkanten av Øst-Berlin. Jeg hadde ikke lyst å kjøre grisedyr bil gjennom Berlin sentrum, så det passet perfekt. S-Bahn-appen er ypperlig til å planlegge reiser, så den anslått timelange turen med T-bane, tog og trikk fra hotellet til avhentingen nær Lichtenberg ble unnagjort på under 40 minutter. Interessant nok må man bruke en annen app for å kjøpe billettene… tysk effektivitet har sine sandkasser.
Etter å ha varmet opp med en kort kjøretur til den lille bygda Fredersdorf-Vogelsdorf fant vi ut hvordan man skulle ta ned taket. Etter det kjørte vi tilbake til motorveien i god stil, men i maks 20 km/t fordi bilen hadde bestemt det. Det tok ca 10 minutter å finne ut at dette var fordi jeg hadde kommet borti en knapp på rattet som setter fartsbegrensning, og ikke fordi vi hadde tatt ned toppen feil eller noe sånt.
Jeg klarer fortsatt ikke å forstå hvorfor en slik knapp er funnet opp, eller hvorfor den er plassert på rattet. Eller hvorfor innstillingen kan overstyres gjennom kickdown på gasspedalen. Uansett fikk de lokale en morsom forestilling.
Så var det rett på Autobahn. Det gikk overraskende fort å komme opp i fart i den bilen, men det gikk nå ikke så mye fortere enn det gjør i Danmark. Vi kom oss dog raskt av banen og mot øst for å finne noe å spise samt finne ut av flere av bilens hundrevis av innstillinger.
Etter en fin italiensk lunsj i Müncheberg dro vi på sightseeing for å se det som antakelig er Tysklands minst besøkte attraksjon: pyramiden i Garzau. Du må bare google det. Men vi fikk nå testet bilens offroad-egenskaper før det bar tilbake mot Berlin via Eberswalde for å få litt mer Autobahn før vi ga oss.
Kort tid etter at vi kom opp i 150, sovna fartsgutten Aigin i sitt komfortable mercedeske skinnsete. Så jeg cruiset rolig tilbake i ca 120 mot Berlin mot en avslappende bensinfylling.
Så til slutt tilbake i Berlin.
Har ikke sagt så mye om området vi bor i: Kurfürstendamm, men her er alt du kan drømme om av matopplevelser og butikker. Jeg liker dette området skikkelig godt. Her er også historie med Kaiser Wilhelm gedächtniskirche som ble bombet og ikke gjenoppbygd, men derimot ble den innlemmet i en ny kirke.
Og alt av undergrunnsbaner ligger i området, og tar deg raskt dit du måtte ønske. Jeg digger baner, som er kjappe og effektive. Og når billetter enda kan kjøpes i app, er verden enkel. Eller tilsynelatende enkel, for til effektiv å være har de ikke vært like effektiv på nettfronten. Og her er det eneste negative jeg har å si om Berlin. Midt i Berlin er det bare edge, og det er så tregt at å laste en snap fra poden på biltur er umulig, 4G på Mårøya er som et høyhastighetstog i forhold. Å være på nett er bare noe man kan drømme om.
