Sachsenhausen

Fakta:
*Konsentrasjonsleir like nord for Berlin bygget i 1936
*Hit de fleste nordmenn kom
*Ikke bygd som utryddningsleir, men som interneringsleir
*Likevel hadde de nakkeskuddsanlegg og tok livet av sovjetiske krigsfanger
*200 000 registrerte fanger, 100 000 overlevde ikke
*Formet som en trekant
*Geometri for total terror, engelskmenn på studietur i en tidlig fase

Schuhlaufkommando (skoløpskommando)
Fuglene kvitrer, sola har ennå ikke rukket å stå opp, lufta er kald og klar. Jeg merker at det er vår, men jeg vet ikke lengre hvilken måned det er: Jeg har mistet tellingen etter jeg kom inn portene.

Da jeg våknet i morges var det med et rykk av frykt gjennom kroppen. Jeg har vært redd hele tiden, men jeg har fått tildelt den verste tjenesten i leiren i dag. Det er min egen feil. Jeg har meg selv å takke. Men er samtidig lykkelig over at jeg har et snev av medmenneskelighet igjen i meg, på tross av at tyskerne har gjort sitt beste for å ta all verdighet fra oss.

Det er stille her på brakke 3. De andre har ikke våknet enda, Einar G ligger i senga over meg og under ligger Arnulf Ø. Hva skulle vi gjort uten Arnulf, han er den som får oss til å smile i en ellers så trøstesløs hverdag. Vi har etterhvert fått et godt kameratskap alle sammen, men Arnulf har noe eget. Jeg frykter at han ikke kommer til å overleve her særlig lenge, han er fysiske svakere enn oss andre, så vi prøver å beskytte han mot alle de vilkårlige slagene og sparkene  vaktene velvillig deler ut når vi står oppstilt i rekker på 5 på appellplassen. Vi gjør så godt vi kan for at han alltid skal få en litt tryggere plass i midten, hvis man i det hele tatt kan kalle noe sted i dette helvetet trygt.

Vekkesignalet går, og det er bare å komme seg opp. Vaktene hyler LOS! LOS! til stadighet, det skal gå fort, det skal være effektivt, men det føles som om alt bare går saktere og saktere etter hvert som kreftene mine forsvinner, og det blir stadig vanskeligere å skjule hvor utmattet jeg egentlig er. Jeg er ikke den eneste.

Når jeg står opp er det som om jeg skal gå legge meg. Klærne, om vi kan kalle det klær, er en drakt som mest av alt minner om en stripete pysjamas. Hjemme sa mor at jeg var forfengelig, hun kalte meg flere ganger en jålebukk når jeg vannkjemmet håret mitt. Jeg er glad hun ikke kan se meg her jeg er står oppstilt ved senga, snauklipt med en flekkete fangedrakt og uthulede kinn.

Det eneste som har en viss for form for skjønnhet er senga jeg står ved siden av. Våre rutede sengklær er brettet med nøye presisjon, hver rute på linje med den andre. Jeg vet ikke om nazistene har en egen forkjærlighet for presisjon eller om de bare lager flest mulig regler vi kommer til å bryte for å være sadistisk. Jeg er tilbøyelig til å tro at det siste er sannheten.

Kaffen, det de kaller kaffe, skvulper i koppen når jeg finner plassen min ved bordet. Brødet vi har fått et svakt grønnskjær og smaker mugg, merkelig nok blir man vant til det også. Vi er merkelig tilpasningsdyktige vi mennesker, selv om straffen jeg snart må ta viser at jeg ikke har tilpasset meg nazistenes ønsker tilstrekkelig.

Forbrytelsen min ble begått i den forrige tjenesten på sykebrakka. Oppgaven min var på å bære ut muselmenn; menn som er mer død enn levende. Voksne menn lette som fjær, kun knokler og bein som stikker ut. De var som levende skjeletter, men de var levende… Levende da de ble fraktet ut for å dø. For å gjøre plass til nye fanger.

Første kvelden da jeg kom tilbake på brakka var jeg helt sønderknust. Selv om jeg var utmattet fikk jeg ikke sove, jeg så ansiktene for meg, øynene som hadde tapt all livsgnist og håp. Ville dette noen gang komme til å være meg? tenkte jeg da. Men gjør man noe mange nok ganger blir man nummen, det blir bare en oppgave, et ledd i en lang kjede av gjøremål som må å gjøres. Helt til han hvisket “m’aider!” Mayday, et ord jeg forsto, et ord jeg selv hadde sluppet å bruke ombord hjemme. Jeg stoppet opp, ga den knoklete hånda et håndtrykk, og hvisket «Oui», den andre franske frasen jeg kunne.

Neste dag hadde jeg greid å smugle med meg en bit av Rødekorspakken. En pakke jeg mottok med en viss bismak i munnen. Vi er de privilegerte på brakke 3. Nordmenn; ariske, hvite, lyse i håret som mottar ekstra rasjoner fra Røde Kors. Ingen annen grunn til at vi får ekstra mat enn det faktum at vi  er norske. Det er ikke nødvendigvis vi som trenger dem mest, men det er vi som får dem uansett. Jeg hadde gjemt brødet i armhulen og greide å lirke det ned gjennom pysjamasermet. Jeg kom bort til sengen hvor han lå, jeg så meg  vaktsomt rundt og lot brødbiten  gli ned hånda hans. «Non,» hvisket han over de sprukne leppene. Det var for sent. Jeg kjente det det sviene slaget av batongen forplante seg fra knehasene og opp gjennom lår og legger. «Heraus!!!» brølte han over meg, og slepte meg ut av sykebrakka, eskorterte meg til vår brakke og låste døra. Jeg var forundret over at han ikke førte meg direkte til Zellenbau. Fengslet i fengslet. Noen få kommer tilbake. De fleste ikke. Kanskje er det fullt, kanskje er jeg heldig fordi jeg er arisk…

Jeg reiser meg i takt med de andre ved bordet. Setter fra meg kopp og fat og beveger med resten av blokka mot den forhatte appellplassen. Kanskje for siste gang. Jeg husker da jeg kom hit, jeg så han dinglende fra galgen på appellplassen etter 25 piskeslag. En 15 år gammel sovjetisk gutts liv avsluttet for å ha stjålet en skosåle…

Jeg hører nummeret mitt sprake over høytalerne. Jeg blir kalt fram til skoløypa, kommandert til å ta av meg på føttene. Jeg får utdelt et par for små sko. Jeg kjenner de knipe over tærne før jeg har fått dem ordentlig på. Sålene er løvtynne. Når skoene er knyttet på, får jeg sekken med minst 10 kilo i og beskjed om å starte å gå. Jeg tar de første av flere tusen steg jeg skal komme til å måtte gå. Det gjør vondt allerede. Jeg kjenner geværkolben dunke i ryggen og han brøler at jeg må synge. Jeg synger svakt en av de sangene vi har lært. Høyere, brøler han. Jeg går, kjenner hvordan tærne krøller seg. Jeg ser rundt meg, at vi er flere som har fått Schuhlaufkommando.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg nå har gått. Sola har kommet høyere på himmelen. Jeg prøver å se meg rundt for å la være å kjenne etter hvor vondt det gjør. Blikket faller på blokk 19 med murer rundt. Det foregår noe der inne som vi ikke får vite om. Ryktene går, noen snakker om at det forfalskes penger, andre snakker om at de gjør forsøk med døde mennesker i denne leiren. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal tro om noe eller noen.

Føttene er så vonde, vannblemmer sprekker og det surkler for hver gang jeg setter ned foten. Jeg sakker akterut, vakten kommer forbi med hunden, den snerrer og er klar til angrep. Jeg får opp tempoet og snubler i en stein. Jeg faller på kne ved en liten blomst som har trengt seg opp gjennom gruslaget. Den vil leve akkurat som jeg. Jeg hører det hvisler rundt ørene mine. Dør jeg nå, tenker jeg, dør jeg fordi jeg har vært et medmenneske.

(Novelle basert på inntrykkene mine fra Sachsenhausen)