Bare en time unna Auschwitz ligger Krakow. Vi ankom på tirsdagskveld; etter en halsbrekkende ryggemanøver fra David. Svingen inn til hotellgata var så knapp at en bil i gata måtte flytte seg før vi kunne rygge inn til hotellet, til vill juble fra elevene som lå klistret i bakruta.
De fleste var sultne, noen mer enn andre og da var en pizza på 130 cm akkurat passe. Ulempen var bare at den var like sterk som den var lang!
Stairway to heaven?
Onsdagen sto besøk i Saltgruvene for tur, men først etter vi hadde ventet litt til. Men ventetid er bondingstid, hvor man får tid til å snakke med hverandre.
Det viser seg at jeg har en gjeng full av gentlemen på turen. Her ser vi Peter med en kledelig clutch!
Saltgruvene er et nettverk av gruveganger, trapper, store åpne rom hvor salt er tatt ut. Første etappe besto av 400 trapper, som gikk i spiral nedover. På vei nedover kom den spontant fra Sanna: «Dette er ingen stairway to Heaven, det er en stairway to Hell». Det kunne kanskje vært spot on, men er det ikke. Jeg kommer tilbake til det senere. En av de første som møter oss på turen ned er Copernicus (Dere vet han som mente at sola, og ikke jorda lå i sentrum av vårt solsystem). Han var en av de første turistene i saltgruva og da tydelig interessert i det som var under bakken også.
Salt var utrolig viktig for å kunne bevare maten før i tiden og salt var viktig som betalingsmiddel før en fikk kjøleskap. En fun fact er at det engelske ordet salary (lønning) kommer fra ordet salt og dets betydning. Stalaktitter av salt formes raskt og alt i gruva vegger tak og golv smaker salt (ja vi smakte på veggen!)
Som sagt kunne det virke som dette var en stairway to Hell. Men det viste seg at de som jobbet i gruvene var dypt religiøse mennesker, og etterhvert som saltet ble tatt ut, og det dannet seg store rom i gruvene ble disse brukt som kapeller.
Etter drøye 400 trappetrinn til var vi 135 meter under bakken. Her er vannet så salt at det er ikke mulig å dykke under vannet. Det fikk tragiske konsekvenser da en båt hvelvet over noen gruvearbeidere. De druknet ikke, men ble kvalt under båten da det ikke var mulig, tenk det fysisk umulig, å komme seg under vann og under ripa.
Vel oppe på bakkenivå var det klart for å innta gamlebyen i Krakow.
Dragebyen (elsker) ligger etter sagnet oppå en dragehule (elsker). For å blidgjøre dragen ble det jevnlig ofret unge jenter (elsker ikke). Unge Krak bestemte seg for få en slutt på dette og fylte en sau med sulfur. Dragen slukte sauen, og ble veldig tørst. Han krøp ned til Wisla og drakk til han sprakk (elsker virkelig ikke). Slik fikk Krakow sitt navn og det er dragebyen, med drager i alle fasonger overalt (ELSK). Og hva gir du meg, to tingene av det jeg liker best forenes i en sjokoladedrage!
Vel inne i gamlebyen fikk alle tid til å gå på egenhånd. Min lunsj ble inntatt på Szara sammen med Hege og David. Ikke noe å si på porsjonene eller utførelse. Sånn må det gjøres for å få stjerne i Michelin-guiden.
Det gledet mitt hjerte at elevene går inn i dette med åpent sinn. Martine, Anna Julie og Tine var og spiste indisk mat. Jepp, gjentar, indisk mat. De bestilte mange småretter som de koste seg med.
Gutta boys Kim, Peter, Remy, Atte, Benjamin og Brikt valgte å bruke noe av tiden sin på el-biltur til det jødiske kvarteret. De fikk valget mellom vanlig tour og crazytour. De valgte naturlig nok crazytour. Det vil si at det var Banana Airlines og Vassendgutane på full guffe på stereoen mens guiden stoppet opp innimellom for å guide på dem engelsk. De lærte blant annet at maten i dette området var den beste. Kim har allerede bestemt seg for å komme tilbake: «Æ kunne glatt ha bodd her. Hvertfall med norsk lønningsnivå og prisene som er her.» Tror vi har en liten forretningsmann med på laget.
Jeg gikk, som jeg ofte gjør, og kikket på bygninger, blomster og fortau. Fikk enda kjeft for å gå på feil side av fortauet! :-O
Jeg lar bildene tale for seg selv. Stikkord er likevel: VAKKERT
Jeg satte med ned og nøt våren i en park. Det var første gang på turen jeg var alene med meg selv og da kom hjemlengselen, tårevåt ringte jeg hjem og fikk snakke med Kaisa.
«Mamma. Ka e det?»
«Æ, hæ, hæ, savne da sånn.»
«Vent litt mamma,» hun gikk på kjøkkenet og talte dager på kalenderen, «det er bare fem daga til du kommer hjem!» Halvveis. Det er fint å være med andre sine ungdommer, men man savner sine egne…
Det ble jo selvsagt også tid til shopping. Igjen velger guttene og jentene ganske ulikt. Noen tenkte at stokker var et godt kjøp.
Anna Julies tantebarnklesshopping fikk uante konsekvenser da de prøvde seg på en liten facebookspøk. Jeg kan AVKREFTE en gang for alle: DET ER INGEN SOM VENTER BARN I 10. KLASSE VED KJØLLEFJORD SKOLE!
Kvelden ble avsluttet med middag, og polsk folklore bestående av sang, dans og mange kyss på kinnene! Det var en del hektiske røde kinn ute og gikk (film kommer etterhvert).
Vel hjemme på hotellet etter 1,7 mil på Gittes tracker var det bare en ting å gjøre :-O
Nå har vi satt kursen for Berlin.
Dagens menneskerett ble lest av Anita og er artikkel 3.
Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.
På veien kjørte vi gjennom Katowice et ekstremt forurenset område på grunn av kullgruver. Jorda og drikkevannet spesielt. Menneskene i denne delen av Polen lever ikke lenge som andre polakker. Andre ulemper er at 45% av kvinner har komplikasjoner i forbindelse med svangerskap, det er høy spedbarnsdødelighet og et tett smoglag over byene.
Det ble et langt innlegg og helt annerledes enn det forrige, det betyr ikke at inntrykkene fra Auschwitz er borte. De er med de vil alltid være med. Og nye vil formes på Brandenburger Tor!