Author: hanne.k.oien@gmail.com

Vi har nå vært gjennom et par transportetapper til. Det blir litt som i eventyret: Til lands og til vanns og i lufta med.

Etter en solid frokost søndag morgen…

…Møtte vi Hege vår reiseleder på aktive fredsreiser på busstasjonen før vi tok buss til Color Fantasy ferga.

Der var det igjen litt venting på å få komme ombord på båten. Så prøvde på en ny vri av ventebilde  denne gangen.

Her møtte vi også bussjåfør David og den andre klassen. De kommer fra Flå i Hallingdal, og er en enda mindre gjeng enn oss, seks jenter og to gutter.  Men vi kom først og fikk prøvesitte!

Vel ombord på båten var det det merkelig nok behov for enda litt shopping. Om ettermiddagen var det klart for en rikholdig buffét og noen prøvde seg på ting de ikke hadde prøvd før, med litt vekslende hell.
  

Etter middag var det show med sang og dans. Med heller lave forventinger, ble jeg positivt overrasket, for de kunne både synge og danse samtidig, uten å bli anpusten.
 

På kvelden  fikk de bare «chillaxe» litt med hverandre. Noen har vært modige og etablert kontakt med Flå-ungdommene allerede, mens andre synes det er greit å være med hverandre, men begge deler er helt ok! 🙂  Det er veldig flott å kunne gå rundt og snakke med dem utenfor klasseromssettingen, samtalen blir en helt annen da. De er så herlig ulike. En jentelugar ser og lukter helt annerledes enn en guttelugar. 😉

En ting jeg ikke skjønner er hvorfor de på død og liv skal ha sånne glassgulv i båtene sånn en en skal kunne se flere etasjer ned. For oss som har høydeskrekk føles det å forsere disse gulvene  nettopp som noe som en gjør med livet som innsats og at man er døden nær!

Vi er skrivende stund ombord på bussen. I kjører gjennom Tyskland: bondelandskap, vindmøller og nygjødslede åkrer. Og for de som lurer på vær og temp. Lettskya og 21 varmegrader.

Inni bussen har Hege satt på Forrest Gump.
Etter at vi har hatt en gjennom gang av menneskerettigheter og menneskerettighet nummer en, presentert av vår egen Remy. Da vi stoppet på Mc Donalds guffet Martine på og
bestilte
hele menyen på TYSK.
Jeg blir så utrolig stolt over at de omfavner mulighetene de får!

 Snart står Polen for tur. Det er et land jeg personlig aldri har vært i, men som jeg er veldig spent på å møte. Jeg tror det blir en salig blanding av nytt og gammelt, ærverdig og kitsch!

Mitt skip er lastet med en mengde turister som vil ut av samme båt samtidig. Ved en slik anledning er det greit å ha noe å holde på med, som Remy. Han spiller Subway Surf og får to fans samtidig.

Vel oppe på flyplassen stilte Gitte seg i kø for å sjekke inn, og de andre som sto i kø ble temmelig forbannet, da det kom 18 andre som hadde med bagasje. Men det ble fort glemt da vi kom inn i avgangshallen, for der var selveste Jacob Oftebro, kjent fra filmer som Kon-tiki, Birkebeinerne og Victoria (som vi har sett i norsktimen). Han var ikke vanskelig å be da vi spurte om et bilde! Og som dere ser er vi litt starstruck alle sammen! (Sanna mest) 🙂

Ankomst Gardermoen byr jo alltid på enda mer venting. Sånn ser vi ut når vi venter på bagasje og flytog… Og noen bruker tiden på å google Oftebro. (Gjett hvem!)   

Etter å ha ha blitt vel installert på Citybox hotel (etter en deeeel innsjekkingsutfordringer), var det klart for tid på egenhånd. Ungdommene nærmest sto og spant før de fikk klarsignal og kunne nyte godt av Oslos mange tilbud. Det de valgte å gjøre var ganske forskjellig, men stikkord er shopping, nye negler, Burger King og  fotballkamp.

Dessverre bestemte Rosenborg seg for å score i sluttminuttene mot Vålerenga, etter våre gutter hadde gått for å kuppe kollektivtrafikken før alle andre…

Så kom kvelden, med nok litt venting. Men mat fikk vi, og gratis påfyll av brus! 🙂

Men som sagt venter en ikke forgjeves om en venter på noe godt! Anita er tilbake sammen med oss; og skal være oss på klassetur. Det setter vi selvsagt stor pris på!

Og da jeg spurte om noen ville være med å blogge i går kveld så det sånn ut!

(PS. Hvis noen ser bildene i bloggen oppned er det ikke noe i veien med meg, på min maskin er alt som det skal være.) 🙂

Denne flotte gjengen er klare for tur!

I dag har jeg lært en del essensielle ting om rosablogging på vei til Mehamn. Det er at en en ikke bare driver med BLOGGING men også VLOGGING.  Ikke skrift, men video…Vi får se hva det blir etter hvert. Jeg øver i skrivende stund på en hvinende stemme som skal si «Heia bloggen»

En annen ting enhver blogger med (manglende) respekt for seg selv poster er: «What´s in my bag video». Jeg har fremdeles litt respekt for meg selv, så det blir et bilde. Her ser vi da en Conversesekk med to sett «Elvis solbriller» kjøpt på E-bay til 70 kr, et sett Beats øreklokker, en lue fra NoaNoa og en Moleskin notebook… Så vet dere det.

Da Mehamn var passert var det bare å hoppe i vannet og vi svømte over Tanafjorden. Bokstavelig talt. Det var et stilig basseng, og det var «bølgebasseng på budsjett» (sier Peter). Vi bølget oss gjennom timer i vannet.

Da bølgene la seg var det romantisk stemning i bassenget som var svakt opplyst fra undersiden, dampen drev sakte over overflaten mens to gutter fant hverandre i en heftig  nesten filmscene: tenk deg at Titanic møter scenen fra Dirty Dancing hvor Patrick skal løfte Jennifer ut av vannet. Så prøvde vi å få innpass i boblebadet, men der lå det et par karer i sjøstjerneformasjon, så det var ikke mulig.  For å korte ned ventetiden var det om å gjøre å «sole seg lengst», noe som ikke var særlig lenge. 

Etterhvert var det plass det plass i boblebadet hvor  de møtte to tyske gutter. De var skjønt enige om at de ikke kunne hatt smalltalk i engelsken, som de selv hadde hatt i dag. Men de fant da ut at de var fra Hessen (eller Kessen…), ja også spilte de fotball.

Nå fikk vi akkurat vite at det er nordlys på dekk sju, men elevene ville heller se tyskere se nordlys enn nordlyset- det er jo tross alt verdens vakreste sjøreise!

Det er snart klart for avreise. Snart klart for klassetur. Vi skal dra fra vår egen trygge lille utpost til selve kontinentet som igjen har blitt utsatt for terrorangrep. For mange av elevene er dette første gangen de beveger seg utenfor Skandinavia. De skal møte byer som rommer deres eget hjemsted, flerfoldige ganger, de skal møte Berlin som rommer halve Norges befolkning.  Vi voksne har ansvar for dem, vi har et ansvar for at det skal oppleves som trygt, et ansvar som etter den siste tiden føles litt stort å bære. Samtidig som det er så utrolig viktig å vise at terroren ikke setter en stopper for vår aktivitet, gjør den det, har vi tapt.

Vi skal møte vår egen historie, det kommer nok til å gjøre inntrykk på de fleste av oss.  Vi har akkurat avsluttet kapitler om Den kalde krigen i samfunnsfag og engelsk, og det blir nok lærerikt å se med egne øyne noe av det historiebøkene forteller om. Vi skal også besøke vårt eget storting som en avslutning på turen, og det har mine flotte elever valgt helt selv. 🙂

Men det skal ikke bare være alvor, det skal også være kos. Det planlegges boblebad på MS Finnmarken og shopping på høyt nivå i Oslo. Ungdommer er ungdommer, det skal de selvsagt få være! Men det fine med denne turen kommer til å være at de ikke bare har nye “greier” med i bagasjen; de har også opplevelser, minner og lærdom som de vil ta med seg resten av livet.

Følg oss gjerne på tur med de hvite bussene til Polen og Berlin, via Kirkenes/Oslo/Alta!

Fra det lokale menighetsbladet

Lenker til Finnmarkens oppslag og  en anmeldelse:

Finnmarken_-_22-02-2016_katten_om_natten

Hva gjør katten om natten? av Hanne A. Øien

Dette var traileren til det som for meg var en fantastisk opplevelse! Et eget bokbad, eller rettere sagt en real kattevask av den eminente bokhandler Gøril. Hun kom som en herlig bakgårdskatt og showet med publikum og meg. I tillegg til et litt utradisjonelt bokbad, var det rom for både kattemuffins, maling og utlodding. Nå venter jeg spent på å få besøke barnehagen med opplesning på barnehagedagen 1. mars hvor temaet er Les for meg.

Bakgårdskatten

Showtime

Signering

Kattemuffins

Skjorteutlodding

Det males

Kattekvinner

God tilbakemelding

Det er så utrolig tilfredstillende når man endelig får det til! Det kan være hva som helst, egentlig, men for en lykkerus det er når man mestrer.

Jeg vet at jeg på ingen måte er en ny Astrid Lindgren eller Lewis Carroll, men  det føles så bra å ha fått gitt ut bok nummer to. Det gir meg tro på at jeg var mer enn bare heldig, det var mer en et blaff.

Dette er forhåpentligvis begynnelsen på noe litt større, uten at jeg har tenkt å slutte som lærer helt enda.