Jeg har akkurat lest en artikkel i Morgenbladet som handlet om vennskap mellom voksne mennesker på 1800-tallet og tidlig 1900-tallet. De hadde sterke følelser for hverandre, og var ikke redde for å uttrykke det til hverandre gjennom brev, gaver og samtaler med hverandre. Noen reiste og bodde sågar sammen store deler av livet. I tillegg leser jeg om et inderlig, men komplisert vennskap i oppvekstromanen Mi briljante venninne.
Det fikk meg til å tenke på hvordan vennskap er i dag. Brevene fra 1800-tallet er erstattet med sosiale media, men kjærlighetserklæringene blant de unge hagler:
“Disse tre jentene gjør hverdagen sååå mye bedre!”❤️ “Alle burde ha en NN i livet sitt. Ælske dæ himmelhøyt!”
“Det var et fint bilde av deg. Du er fantastisk!”
Er disse følelsene forbeholdt de unge, eller har vi som har levd lenger lov til å føle det på den måten? Og er det slik at slike intense vennskap forsvinner når man blir eldre?
Jeg vil si snarere tvert i mot. Vennskap er minst like viktig når du er voksen, selv om vi kanskje ikke uttrykker det på samme viset. Noen venner har du med deg fra barndommen, noen forsvinner på veien. Nye vennskap formes i ungdommen, noen av disse forsvinner også på veien, mens andre blir. Så blir man voksen, og man kan ikke lenger bare gå bort og ukomplisert spørre: “Skal æ være lamme dæ?” Vennskapene blir nå til gjennom felles verdier, felles interesser, at man er på samme sted i livet, eller at man har god kjemi rett og slett. Uansett om vennskapene er gamle eller nye, anser jeg dem som en viktig og vesentlig del av livet også som voksen. Og i tillegg når man er voksen er det så mange fler å ta av, man kan ha venner som er mye yngre og mye eldre, alt er greit, heldigvis!
Vennskap som er fundert på ærlighet, omsorg og åpenhet er de som lever lengst, tror jeg. Da spiller det kanskje mindre rolle hvor mange kilometer man er borte fra hverandre så lenge disse grunnpillarene er på plass. Selv om jeg, personlig, kjenner at “det riv i hjerte” når jeg vet at det er lenge til jeg ser noen av mine beste venner igjen.
Kanskje er vi ikke like inderlige som på 1800-tallet i våre vennskap, eller kanskje vi er det? Men vi sier det ikke like tydelig med trompeter, basuner og storslåtte fanfarer. Uansett har jeg skjønt betydingen av noe som voksen, som jeg ikke skjønte rekkevidden av da jeg åpnet et av mine konfirmasjonskort for lenge siden:
“Venner er den familien du velger selv!”
